«at knibes med glødende Tænger og hovedet afhugges med en Øxe»

Blokk og øks, skarprettererens viktigste verktøy. Bilde fra Kildenett

6. juledag i 1764 ble gjestgiveren Peder Taraldsen i Hjellosen i Beitstad, aller innerst i Trondheimsfjorden, angrepet og stukket med kniv av en drukken gjest. Han døde dagen etter. Gjerningsmannen, den 19 år gamle samen Fredrik Jonsen, ble pågrepet, tiltalt og dømt til døden for drapet. Dommen ble fullbyrdet ved halshugging på det stedet der forbrytelsen skjedde 28. april 1767.

I den etterfølgende beretningen basert på sakens dokumenter og andre kilder kan du lese den sørgelige historien om offeret, gjerningsmannen og hendelsesforløpet. Der får du også stifte nærmere bekjentskap med fogden Peder Randulff, som representerte påtalemyndigheten, og sorenskriveren Peder Rosted som dømte i saken, som begge hadde sine «svin på skogen». Du får også høre om skarpretteren og hans medhjelper nattmannen som ble henta med robåt fra Trondheim for å foreta henrettelsen.

Dette dokumentet finnes i Statsarkivet i Trondheim. (Dersom du har problemer med å lese gotisk handskrift finner du ei utskrift her.)

Det handler om delinkventomkostninger, det vil si utgifter knytta til pågripelse, forvaring, sakførsel og straff i samband med lovbrudd. I dette regnskapssammendraget fra fogden Peder Randulff i Inderøens fogderi er to forbrytere navngitt på en slik måte at det lett kan gi inntrykk av at begge er involvert i samme sak, men slik er det ikke. Det kan se ut til at fogden er kommet på etterskudd med å kreve refusjon for utgifter fra amtet, og av bilagene til hver post som er identifisert ved bokstaver (litra) fra A til L framgår det at utgiftene gjelder ulike saker gjennom flere år. Med dette som utgangspunkt skal vi se litt på datidas rettsforfølgelse og straffemetoder og de personer som var involvert på ulike nivåer, øvrigheten representert ved sorenskriver, fogd, lensmann og skarpretter, almuen representert ved roerne, en husmann som tok sitt eget liv og ei godhjerta tjenestejente. Vi skal også se hvordan de som falt utafor ”det gode selskap” ble omtalt og behandla. Det gjaldt samene, og ikke minst nattmannen som utførte nødvendige gjøremål, men ble forakta av alle.

Åstedet.

Dersom du følger Trondheimsfjorden nordover så langt det går, kommer du til slutt gjennom Beitstadsundet til et basseng som kalles Hjellbotn. Aller innerst der fjorden slutter og landevegen over Eidet til Namdalen tar til, ligger en gård som opprinnelig var strandsitterheimen Osen under gården Hjellan, og som derfor også kalles Hjellosen. I dag går riksveg 17 rett forbi, og ved Osen er det et kryss der vegen til Malm og Fosen tar av. Her var det også i gamle dager stor trafikk, og det kan ha vært gjestgiveri der allerede i katolsk tid.

Hjellbotn med utsikt mot Osen aller innerst i Trondheimsfjorden og husa i Osen slik de er i dag.

Slik er dette beskrevet i ”Efterretning om Inderøens Fogderie” som er skrevet på samme tid: ”Naar man kommer til vands fra Tronhiem og vil til Bedstaden, maa man passere igiennem 3 sund, nemlig Saltviig-Sundet imellemYtterøen 4 ½ Miil fra Tronhiem, Scharen-Sundet imellem Inderøen og Wæren som er ½ Miil langt og en halv Miil fra Saltviig-Sundet, og siden over en fiord og ind igiennem Bedstad-Sundet på den nordre side af Inderøen og til den husmands-platz Oudsen (eller Oesen under gaarden Hielde) som ligger inderst i bugten 2 ½ Miil fra Scharen-Sundet og 7 ½ Miil fra Tronhiem. – Paa dette stæd hvor landet er jevnt og slet, begynder ved den foromtalte Platz Oudsen, det saakaldede Namdahls-Ejd, over hvilket den almindelige lande vey falder til Nummedahlen, baade fordi landet er her smalleste og icke over 2 Miile til den fiord Locheren ved gaarden Overgaard i Nummedahlen, saa og fordi vejen er meget god.” Når det gjelder avstandene som er angitt, finner vi denne interessante kommentaren et annet sted i samme kilde: ”joe længere man kommer nord, joe længere bliver Miilene, efterdi norden for Trondhiem er icke nogen almindelig skibsfart, og derfor regnes Miilene til lands og til vands, efter gamle gisninger og vedtægter, og icke efter noget vist maal”.

Drapet.

I 1764 kjøpte den 24 år gamle Peder Taraldsen husa i Osen på auksjon etter den forrige gjestgiveren Morten Eriksen som døde året før. Samme året gifta han seg med datter på Hjellan, Guru Jakobsdatter og bygde nye hus. På formiddagen 6. juledag i 1764 fikk det unge gjestgiverparet besøk av den 19 år gamle ”finngutten” Fredrik Jonsen. Han hadde vært innom flere gårder og fått traktering, så han var i god stemning da han kom til Osen, der han kjøpte 2 glass franskbrennevin for 4 skill. Seinere ville han kjøpe ei flaske brennevin for å ta med heim til foreldrene, men verten sa nei. Dette gjorde finnen sint og det førte til slagsmål som endte med at gjestgiveren ble stukket flere ganger med kniv. Han døde dagen etter av blodtapet og etterlot seg ei gravid kone på 20 år. Hun nedkom seinere med ei jente som ble døpt Pernille, fortsatte som gjestgiver og gifta seg om igjen i 1767 med Tomas Monsen Berre fra Namdalseid, født 1737.

Fredrik Jonsen ble pågrepet og satt i arrest. I det første rettsmøtet på Tessem 26. mars 1765 tilstod han sin gjerning og erkjente straffeskyld. Han fortalte at han var født på Snåsa, hadde ”strippet om i Fjældene” med foreldrene. Han hadde fått noe undervisning og visste det var synd og straffbart å myrde noen, men hadde ikke tenkt å ta livet av Peder Taraldsen. Forsvareren ba om at tiltalte måtte bli ”anseet i mildeste maade”.

Dommen falt 2. februar 1766 og lød slik: ”Morderen, Finden Friderich Joensen, bør for dette sit grove og forsætlige Mord, som han paa lumsk og voldsom maade haver forøvet over bemeldte uskyldige soldat Peder Taraldsen Oudsen med adskillige Dødelige Knivstikk af det Producerede fæle Morder Instrumente, derfor at bøde Liv for Liv, paa saadan Maade, først efter forordningen at Knibes med glødende Tænger af Skarpretteren 3de Gange, 1ste Gang ved Arrest huset, 2den Gang ved Gjernings Stedet og 3die Gang ved Retterstedet og derefter hans Høire Haand og dernæst Hovedet med Øxe at afhugges og sættes paa Stage og Kroppen at lægge på Steile”. I følge kirkeboka ble ”Morderen, Friderich Jonsen Find, for sitt begagne mord på Soldat Peder Taraldsen Oudsen henrettet med Øxe mellom Hjellen og Glasøe” den 28. april 1767. Hodet ble i følge Henrik Bartnes stående på stake ved vegen i lang tid etter, men Gerhard Schøning som passerte stedet i 1774 nevner ingen ting om dette i reiseberetninga si.

Sorenskriver Peder Jacobsen Rosted

Sorenskriveren var juridisk og økonomisk hovedansvarlig i sitt område og fungerte som dommer, skriver og forvalter på landsbygda. I saken mot Fredrik Jonsen var det sorenskriver Peter Jacobsen Rosted som presiderte. Han var født 1695 i Sørbymagle på Sjælland i Danmark. I 1717 oppholdt han seg i Bergen der han giftet seg første gang med Anna Gertzdtr. Dobberdin. Hun døde året etter og han gifta seg på nytt med Birgitte Ellingsdatter Wahlen Holst. De fikk i tidsrommet 1720 til 1738 sju barn.

I 1733 ble Peter Rosted utnevnt til sorenskriver i Inderøy etter å ha tilbudt seg å betale forgjengeren 50 riksdaler i underhold og kjøpte Fossem i Stod der han bodde resten av livet.

I 1736 ble det satt ekstrating på By for å behandle ”een Saeg imellem Kongl. Maystds. Sorenskrifer Sr. Rosted og hans tienestetøs Beritte Pedersdtr. Ramstad”. Settedommer var forhenværende sorenskriver Jonas Jacobsen Reichardt. Det var Rosted som krevde tausa ”der haver bortstjaalet fra mig baade hest, penge og andet bortreist med til de svenske grendser hvor hun efter min anstalt er bleven paagrebet” tiltalt og straffa. Berit og vitnene forklarte at hun var tjenestejente hos sorenskriveren, og om sommeren var hun taus på Fossemseteren. Under slåtten på setra var det dårlig med mat, og Berit hadde gitt onnefolkene litt ost og smør av setermaten. Da jenta noen dager etter var et ærend i bygda hadde sorenskriverfrua fått rede på dette og var sint både for at hun hadde traktert slåttefolket og at hun hadde forlatt setra uten lov. Tausa ba om forlatelse, men fikk beskjed om å vente til sorenskriveren kom heim fra reise, og ei anna jente ble sendt på setra. Da Rosted kom heim var Berit så skremt at hun bestemte seg for å rømme. Hun tok med en skinnfell og et stykke lerret, og en dreng ga henne en grå hest han sa tilhørte faren. Neste dag kom hun til Skjelstad i Ogndal og spurte etter vegen til Jämtland, men ordet hadde kommet dit før henne. Hun ble ført tilbake og gikk sjøl siste stykket fra Råde til Fossem om natta. Hun slapp hesten der den hadde gått på beite, lerretet la hun i storstua og gikk dretter til ei høybu og la seg i skinnfellen. Neste dag stilte hun seg i vegen da sorenskriveren kom ridende for å be om forlatelse. Hun ble satt i arrest i ”Mørckestuen” på lensmannsgården By. I retten tilsto hun alt, ingen sa noe til hennes forsvar, og hun ble dømt til straffarbeid.

Men sorenskriveren sjøl var heller ikke uten plett og lyte. I følge et missiv (sendebrev) fra 1750 hadde Peter Jacobsen Rosted gjort seg skyldig i ”leiermål i forbudte led”. Dette er et uttrykk som ble brukt på den tida om blodskam, men det omfatta også samleie med søskenbarn, tremenning og svoger/svigerinne. I motsetning til Berit Pedersdatter slapp både sorenskriveren og hans medskyldige straff. Etter at Birgitte døde i 1748, gifta han seg for tredje gang i 1749 med Anna Cathrine Johannesdatter Irgens. Han fikk avskjed på grunn av alderdom i 1776 etter 43 år i embetet og døde 25. juni 1777. Sønnen Peter Andreas Rosted etterfulgte ham som sorenskriver og overtok Fossem.

Fogdens oppgaver var knytta til innkreving, utpanting og rettstell. Det er ikke til undres over at fogden, eller futen som var det folkelige uttrykket, ofte fikk dårlig ord på seg og var dårlig likt. I saken mot Fredrik Jonsen var det fogden Peder Randulff som representerte påtalemyndigheten og hadde ansvar for arrestasjon, tiltale og eksekusjon.

Peder Hermansen Randulff var født i1723 og vokste opp hos farbroren som var fogd i Salten. Han studerte i København og skreiv ei lærebok i landbruk med tittelen ”Anleedning til Agerdyrkningens Forbedring, grundet i Naturlæren og med chemiske forsøg stadfæstet”. Han ble utnevnt til fogd i Inderøy i 1759. Året etter ble han gift med datter av sorenskriver Peter Rosted, Anna Doberdine som var født i 1838han kjøpte Elnan i Beitstad  i 1761 og ble en foregangsmann innen jordbruket. I 1764 kjøpte han parter av Lund i Egge fra Reinsklosteret og Hersleb for til sammen 820 Rd, men solgte samme året videre til Michael Andersen Fierslev for 800rd.

I 1766 ble han valgt inn i styret for Det kgl. Vitenskabers Selskab i Trondheim som nettopp var starta, noe som tyder på at han var en vel ansett mann. Samme året ble det imidlertid påvist økonomiske uregelmessigheter i form av manko i kassen hos fogden og han ble suspendert. Ved hjelp av svigerfaren ble det brakt orden i forholdet. Det kan hende fogdens regning til amtet for delinkventomkostninger over flere år kan ses i sammenheng med dette og som et tegn på dårlig økonomistyring. Interessant er det også at det finnes en anmerkning fra amtet til Fogden Randulffs regning som lyder slik:

Foranstaaende Regningsbeløb                                              250 = ” = ”

Afgaar for bilaget

• litr A Sorenskr: Diæt pænger           16 – 24
• litr B Fierslefs  Diæt pænger              7 – 64
• litr C vedkomer ei amtet                   94 – 50
• litr L Fogdens Diæt pænger               8 – 64             122 = 10
• Igien                                                                          127 = 86     

 

Reparteret 2de Maii 1770

Repartere er et faguttrykk som betyr fordele eller utligne. Amtet har altså underkjent kravene fra sorenskriver, fogd og forsvarer om diettpenger og lensmannens utgifter i samband med varetekt og nesten halvert totalsummen i kravet. Randulff ble enkemann i 1772 og satt igjen med fire morløse barn. I 1773 ble han på nytt suspendert på grunn av underslag, denne gang på hele 2666 riksdaler. 7. juli 1774 ble Randulf avsatt og arrestert. I 1775 rømte han til Sverige og kom til København på nyåret 1776. Der utga han seg for å være studiosus Brønlund som var mora sitt slektsnavn. Han døde etter bare tre uker, og da boet hans ble registrert 4. mars 1776 ble identiteten hans avslørt. Manuskriptet til ”Efterretning om Inderøens Fogderi” var trolig noe av det han etterlot seg i København. Det havna i statsminister grev Otto Thotts samlinger og ble først kjent i Norge mange år seinere. Det ble først antatt at det var skrevet av Nils Gunnerus som ble utnevnt til fogd i Inderøy i 1774, men etter hvert ble det klart at det måtte være skrevet på 1760-tallet, før Gunnerus kom til Innherred. I 1961 lyktes det Nils Hallan etter grundige studier å fastslå at det med stor grad av sikkerhet er Randulff som er opphavsmannen til denne viktige lokalhistoriske kilden.

Fogden Randulff hadde en yngre bror, Niels Brønlund Randulff, som ble kaptein til sjøs. Han førte vestindiafareren ”Samson” som forliste ved Homborsund i 1786 og ble gjenfunnet av dykkere i 1984 med en stor mengde sølvmynter fortsatt om bord. I 1772 bodde Niels i Trondheim og det finnes opplysninger om at han da tok til seg brorsønnen, den seks år gamle Peter Nicolai Randulff, etter at mora var død og faren var arrestert for underslag. Det er ukjent hvordan det gikk med denne gutten seinere og det same gjelder den seks år eldre broren Herman, men i folketellinga for 1801 finner vi begge døtrene til Peder Randulff bosatt i Brønnøy. Birgitte Cathrine var da 38 år og gift med kjøpmann Peter Knoph. Anna Doberdina, som var oppkalt etter mora, var 30 år, fortsatt ugift og ble underholdt av søster og svoger.

Lensmannen var underordna fogden og hans medhjelper lokalt. Han hadde en posisjon mellom øvrighet og allmue med beskjeden godtgjørelse. Ofte var han en lokal lederskikkelse med gardsdrift som viktigste inntektskilde.

Lensmann Peder Haldorsen Nordtug ble født i 1724 på Nord-Nordtuv. På den tida drapet skjedde hadde han nettopp overtatt Vester-Tessem og gifta seg med Anne Margrete Pedersdatter Nyboe fra Stod. Hun hadde vært i tjeneste hos presten. Peder Haldorsen døde i 1772. Året etter gifta enka seg på nytt med Erik Hansen Glasø.

Forsvarer hadde tiltalte krav på også den gang. Post to i regnskapet omfatter defensor Mr (forkortelse for Monsieur) Fierslevs regning for å ha bistått begge delinkventer. Michael Andersen Fierslev var av dansk ætt, født ca. 1708 i Kvæfjord. I 1727 solgte han farsgården Huseby og slo seg på handel. I 1733 var han Bergensborger og drev ”Ølhandel på Nordlandene”, i 1737 ”Købmand på Torvet i Bergen”.

Når han kom til Innherred er ukjent, men han gjorde tjeneste som skriver hos sorenskriver Rosted på Fossem. I 1762 ble han omtalt som ”Bruger af Gaarden Rein”, men i 1763 må han ha bodd på Lund som han kjøpte av Randulff i 1764, for da ble det holdt eksekusjonsforretning på Lund over løsøre tilhørende Fierslev. I 1767 solgte han Lund til prokurator Willer for 890 rd ”med Forbehold af livsvarig Ophold og Fodring af nogle Kreaturer”.

I 1772 var Fierslev konstituert lensmann. ”Han hadde også andre eiendommer i Stod, hadde ofte på tingene klager på folk, som han anså seg forurettet eller æresfornærmet av” står det om ham i ”Gårdshistorie for Kvam, Stod og Egge”.

Skarpretter var yrkestittelen på den som eksekverte dødsdommer og foretok kroppslige avstraffelser som pisking og brennemerking. Han var faglært bytjenestemann, ofte av tysk herkomst, og avløste den ufaglærte bøddelen som hadde tilsvarende oppgaver tidligere. Det var faste takster for skarpretterens tjenester, for eksempel 10 daler for halshogging med sverd og 8 daler for halshogging med øks. Trondheim ansatte sin første skarpretter i 1720 og bygde hus til ham i Ila. Stedet er seinere kalt Mestermannsløkken.

Det ser ikke ut til at det var sosialt belastende å ha oppgaven som skarpretter. I samband med ei offentlig halshogging av to mordere i Christiania, ga Aftenbladet denne skildringa av den 69 år gamle skarpretteren Samson Isberg: ”Han er en høi og sterkbygget Mand med Ædle og smukke Ansiktstræk og et Blikk, hvoraf Hierteligheden selv synes at strømme ud”. Isberg var ekspert og fagmann. De dødsdømte knelte etter tur og la hodet på blokka, og mens presten leste Fader vår ble hodet skilt fra kroppen med et eneste hogg. Det var ikke alle som var like heldige. I 1833 ble massemorderen Nils Narumsbakken halshogd. Skarpretteren Lædel hogg tre ganger uten å lykkes og måtte til slutt bruke øksa som kniv for å få skilt hodet fra kroppen.

Slik lyder regninga fra skarpretteren som utførte eksekusjonen ved Hjellosen 28. april 1767:

Reigning

Over min bekostning ved Executionen af 28de april udi Hjeldosen på Delinqventen Friderich Jonsen.

• For hovedet at afhugge med øxe                8 rD
• Diætpænger for mig udi 10 dage a 2 ort    5 rD
• Til sammen                                               13 rD

 Indbemelte tretten Rigsdlr er mig af velædle hr Fogden Randulff betalt hvorfor ydmygist qviteres. Elnen d: 29de april 1767

Johan Casper Øhlsten

Skarpretteren har personlig signert regninga som er utstedt på Elnan dagen etter eksekusjonen. Det må bety at han etter fullført oppdrag var innom hos fogden og mottok oppgjøret før han reiste tilbake til byen. Det kan vel også tenkes at han, i motsetning til nattmannen var innlosjert hos fogden.

Johan Casper Öhlstein var skarpretter i Trondheim fra 1744 til 68, og var tysker som sine forgjengere. Etter han kom nok en tysker fram til Erich Pettersen som den første innfødte Trondheimer fikk jobben i 1796. Den siste henrettelse ved halshogging i Trondheim fant sted i 1850.

Nattmannshuset lå i «Rakkersanden» ved bymuren, ytterst i Sandgata. Bilde fra Kildenett

Nattmannen, som også ble kalt rakkeren, var renovasjonsarbeider og skarpretterens medhjelper. Han bodde i nattmannshuset ytterst i Sanden like ved bymuren Skansen. Dette området har fram til våre dager vært kalt Rakkersanden. Nattmannen var som tittelen sier i virksomhet om natta. Han tømte byens utedoer, tok hand om og flådde dyrekadaver, begrov sjølmordere, hjalp til ved pisking og brennemerking, satte hoder på stake og kropper på steile etter faste takster. Til tross for at det var nødvendige og samfunnspålagte oppgaver han utførte, var de betrakta som ”ureine”, og nattmannen var ”uærlig”, det vil si uten ære. Han var utstøtt av samfunnet og ingen kunne ha kontakt med nattmannen og hans familie uten sjøl å miste sin ære. Det var nesten umulig å få noen til å ta på seg denne oppgaven frivillig. Løsningen var oftest at en tukthusslave ble frigitt mot at han tok på seg oppgaven. Kone fikk han ved at ei straffedømt kvinne ble frigitt på det vilkår at hun gifta seg med nattmannen. Når de fikk barn var det umulig å finne faddere. Dette ble løst ved at øvrighetspersoners koner tok på seg oppgaven, men de kunne ikke selv ta belastningen med å oppsøke Nattmannens hus og hente ungen. Jordmora ble pålagt å hente ungen og bringe den til og fra kirka. I 1777 nekta jordmora Brigitta Hamren å utføre dette oppdraget. Hun mente det var urimelig at hun skulle ta belastningen med å oppsøke nattmannens hus og utsette seg for pøbelens trakassering og hån, men måtte til slutt gi seg for overmakta og utføre oppdraget.

Nattmannen som bistod under eksekusjonen av Fredrik Jonsen het Ole Hansen. Han var fra Voss og kom til Trondheim som omstreifer i 1754. Der ble han arrestert og satt i Rådstua. På denne tida var byen uten nattmann. Den forrige som var frigitt fange hadde rømt, ble pågrepet i Gauldalen og måtte gjenoppta sin soning. Ole Hansen slapp fri mot å ta på seg oppgaven som nattmann. Hans arbeidsområde var ikke bare byen, og ofte måtte han ut i distriktet i oppdrag. Regninga fra fogden Randulff dokumenterer to oppdrag Ole Hansen hadde på Innherred. Det ene omtales i bilag K og lyder slik:

Reigning

Over udgivne omkostninger, til at afhænte Natmanden fra og til Byen, for at nedgrave huusmanden Peder Raadesoune, som sig selv havde ombragt.

• Til underholdning 4 dage fra byen, efter hans paastand, daglig 20s.      ” = 3 = 8
• For Legemet at nedgrave                                                                            3 = ” = ”
• 2de Roer Karle at skyse ham til byen a 5 ort                                              2 = 2 = ”
• til underholdning under Reisen, som bestemt                                             ” = 1 = 16
•                                                                                                                  er 6 rd: 3 ort

 

Saaledes udbetalt

Rein d: 20de May 1765

Niels Bye

Det var husmannen Peder Raadesoune som hadde gjort ende på seg sjøl. Det som i dag er gården Rådeaunet i Ogndal var husmannsplass under vestre Råde fram til 1902, og det må ha vært her Peder hadde slitt helt til arbeidsevnen og livsmotet tok slutt. To mann i en robåt ble sendt til byen for å hente nattmannen slik at liket kunne komme i jorda. Oppdraget tok fire dager. Dette sier noe om hvor sterke fordommer og tabuforestillinger var på den tida. Samtidig viser den skyggesida av et samfunn der husmenn og andre småkårsfolk ikke hadde noe å falle tilbake på når alderdommen meldte seg eller helsa slo feil. Sjølmord ble løsningen for mange.

Det er lensmann Niels Bye som har signert bilaget. Han var født 1732 og gifta seg til gården Rein. Han var lensmann i Sparbu.

Bilaget som gjelder nattmannens innsats under eksekusjonen lyder slik:

 Reigning

Over Natmandens bekostning ved Executionen d: 28de april udi Hjeldosen over Delinqventen Friderich Jonsen

• For kroppen at begrave             3 rD
• For hovedet at sætte paa stage  2 rD
• Kostpænger udi 4 dage a 1 ort  1 rD
• Til sammen                                6 rD

 

Indbemelte Sex Rigsdlr er av Velædle hr Foged Randulff betalt hvorfor ydmygist qviteres.

Tessum d: 29de april 1767

Peder Haldorsen

Lensmand for Bedstadens Tinglag

Ole Hansen var neppe skrivekyndig, men lensmannen har satt bilaget forretningsmessig og greit, kostpenger inkludert. Det er skrevet på Tessem dagen etter eksekusjonen, men om Ole Hansen mottok oppgjøret der og da vet vi ikke etter som han ikke har signert.

Når verken kniping med glødende tenger eller det å legge kroppen på steile er nevnt kan det gi grunn til mistanke om at dette er utelatt. Menneskelige følelser forekom også den gang.

Oppdraget i Beitstaden kom på slutten av Ole Hansens funksjonstid. Ingen annen holdt ut så lenge med nattmannsgjerningen som han, men etter 15 års tjeneste på nyåret 1769 ble han sjuk, og det stod ikke bedre til med kona. På grunn av fordommene som rådde ville ingen yte hjelp. Ole Hansen døde 31. januar, men da ingen ville påta seg å legge liket i kista måtte byens tjenestemenn gjøre det sjøl. Stiftsbefalingsmannen von Grabenow innvilget fri ”fattig jord” på domkirkegården, men ingen ville bære liket. Byen hadde to likbærerlaug, det første sa nei til oppdraget, det andre sa ja på det vilkår at også det første deltok. I den fastlåste situasjonen henvendte magistraten seg til Overbrannmester Johan Daniel Berlin (som forøvrig også var Stadsmusiker og komponist med kongelig privilegium på framføring av instrumentalmusikk i Stiftet) og ba om at brannkompaniene utførte likbærertjenesten. Svaret var nei. Dersom de skulle bidra måtte alle 256 offiserer og mannskap delta slik at ingen i ettertid kunne bebreide de som var med og bar. Stiftsamtmannen skrev til regjeringa og ba om et kongelig reskript som påla likbærerlaugene å føre nattmannen til grava. Samtidig reiste en representant for første likbærerlaug til København for å tale deres sak.

I mellomtiden døde også nattmannens enke. To lik venta på jordfesting og situasjonen var fastlåst. Verken likbærerne eller brannfolkene ville sette sitt navn og omdømme på spill ved å påta seg et så vanærende oppdrag. Stiftsamtmannen skrev en ny innberetning til regjeringa og magistraten sendte et langt skriv til kongen. Det tok tre måneder før det kom svar fra regjeringa som løste knuten. 16 slaver fra tukthuset skulle kommanderes til å bære nattmannen og hans kone til grava. Slik ble Ole Hansen og kona endelig gravlagt i juni 1769 etter mellomlagring i mange måneder i et vedskott.

Båtskyss på Trondheimsfjorden i 1849 framstilt av Bernt Theodor Aas. Bilde fra Trondheim byarkivs Flickr-side

Roerne.

På 1700-tallet foregikk ferdselen til lands nord for Trondheim til fots eller på hesteryggen. Først på slutten av dette hundreåret starta arbeidet med ”Kongevegen” som gjorde hjulgående trafikk mulig, og fra den tid gikk det an å kjøre med hest og vogn til Steinkjer. Men i 1760-åra, da rettsaken og eksekusjonen fant sted, var det båt som var skyssmiddelet mellom Trondheim og bygdene rundt fjorden. De fartøyene som var i bruk den gang ligna mye på den trønderske båttypen, kjent som Åfjordsbåt, som har vært i bruk opp mot vår tid. Av ”Efterretning om Inderøens Fogderie” framgår det at det den gang var mye båtbygging i Verran ”der fast hver mand har lagt sig efter at bygge baad, eller som de kalder det, smede baade”. Båtene var av tynne granbord, bare de nederste bordganger mot kjølen var av furu, og de var klinket med jernsøm. De fantes i flere størrelser og hadde betegnelser etter hvor mange rom eller årer de hadde. Færing har fire årer (to rom og to par årer) og sekstringen seks årer (tre rom og tre par årer). Det fantes også større båter med flere rom og årepar, men disse ble tunge å ro og krevde stort mannskap. Sekstringen er den mest effektive robåten. Den gir god fart og sjødyktighet sett i forhold til størrelse og bemanning og ble mye brukt som skyssbåt. Båtene hadde også rigg med råsegl som ble brukt når vinden var gunstig. Ved ugunstig vind gikk det fortere å ro. Farten var avhengig av vind og strømforhold, men ved roing over lengre distanser kan en regne om lag 3 knops fart for vante roere i slike båter. Det betyr at turen fra Trondheim til Beitstad tok rundt 20 timer eller to dagers roing en veg.

I bilaget over utgifter knytta til nattmannens bistand med å grave ned husmannen som hadde tatt sitt eget liv (som er gjengitt ovenfor), ser vi at det var to mann som rodde og båten må ha vært en færing. Turen tok fire dager ”fra og til byen”. I samband med innsatsen under eksekusjonen har han også fått kostpenger i fire dager som er tatt med i bilaget gjengitt ovenfor, men denne gangen er godtgjørelse til roerne spesifisert i eget bilag:

 Velædle hr Foged!

1767.

Berægning over Skydsens bekostning med Natmandens indbringelse til Executionen over Delinqventen Friderich Jonsen, Neml.

• Thomes Wiiset    1 = 2 = –
• Tarald Jørgensen 1 = 2 = –
• Ole Andersen       1 = 2 = –
• Baadleje               – = 1 = 8
• Tilsamen           4 rd 1 ort 8s 

Elnen d: 24 april 1767

 Forestaaende Suma fire Rigsdr 1 ort 8 sk, er mig regtig betalt, hvorfor ærbødigst Qvitteres af

Tomes Olsen Viiset

Denne gang er det tre roere, og båten må ha vært en sekstring. Tomas Viset er nevnt først av de tre og har kvittert og signert for oppgjøret med stø hand, så han må ha vært skrivekyndig. Vi må anta at det også var hans båt som ble brukt. Tomas Olsen er oppgitt som bruker på Viset i manntallet fra 1754, 32 år gammel. Året før hadde han gifta seg med Ingeborg Mikkelsdatter fra Saursaunet. Hun døde i 1769 og samme året gifta Tomas seg på nytt i Eggekirka med Anne Olsdatter Dyrstad. Tomas Viset døde i 1781, Anne i 1799, 75 år gammel.

Samene.

I den aktuelle drapssaken var det ikke tvil om skyldspørsmålet, og vi har ikke grunn til å tro at dommen over Fredrik Jonsen hadde blitt annerledes om han ikke hadde vært same. Likevel er det slik at omtalen av ham som ”finn” antyder at dette ble brukt som en karakteristikk, og at det neppe var til hans fordel. I ”Efterretning om Indrerøens Fogderie” er samene omtalt under avsnittet om ”Finn Lierne”, og her får vi et innblikk i forholdet mellom samer og andre nordmenn den gang:

 ”Over alt i disse disse fielde, omkring de i brug tagne og beboede lier, vagerer Finnerne med sine Reens-dyr, og lige som den hvide moese, som tienner til Reens-dyrenes føde, paa et sted er fortæred, saa fløtter de til et andet; Og som disse folks meste ophold er af deres dyr, og derudi bestaar ogsaa deres formue, saa lægger de sig efter saa meget de kan, at faa en mængde deraf, og saaledes ere der de Finner som kan have 3 à 400 dyr.

Disse folck opholder sig snart paa den Norske og snart på den Svenske side, og er i det øvrige ingen behagelige naboer for boesatte Bønder; thi de holder for, at naar Finnerne med sine dyr, som undertiden skeer, kommer ind i deres strækning, og sætter havn, tager deres qvæg skade af at æde det græs som Reensdyrene haar gaaet over.

Der ere og en deel Finner som opholder sig i Sognerne, men disse ere i almindelighed liderlige og hengivne til druckenskab, dog icke til tyverie; thi det er en raritet at mærke hos en Finne. De nærre sig enten med at skiære heste og andent saadant, eller med betlerie, og saadan ere Sognerne til byrde.”

Det er tydelig å merke at samene ble sett på som en belastning for samfunnet i den grad de kom i berøring med de fastboende. Dette er noe vi kjenner igjen fra andre steder der naturfolk har kommet i kontakt med ”siviliserte samfunn”, og interessekonflikter har oppstått. Samtidig er det interessant å merke seg at samene på samme måte som taterne ble brukt til å utføre ”uærlige” og sosialt belastende gjerninger som det å ”skiære heste og saadant”, altså noen av de samme oppgavene som nattmannen hadde i byene.

Avslutning.

Med utgangspunkt i noen enkle regnskapsbilag over delinkventomkostninger på 1760-tallet har vi fått et blikk inn i et samfunn som på mange vis virker godt organisert og gjenkjennbart, men der fordommer og overtru hadde sterk makt over folk flest. Straffemetodene hadde preg av hevn overfor gjerningsmannen og virker i våre øyne temmelig groteske. Det var store forskjeller mellom ulike sosiale lag, og behandlinga av de som falt utafor samfunnet kan virke direkte hjerteløs. Embetsmenn og øvrighetspersoner hadde tette band seg i mellom gjennom slektskap og forretninger, og for småkårsfolk og de som var utstøtt av samfunnet må det ha vært små muligheter til å nå fram med synspunkter og krav om rettferdig behandling.

Samtidig ser vi eksempler på at datidas myndigheter prøvde å få bukt med fordommene som ramma nattmannen og hans famile, også ved å delta personlig ved dåp og begravelse.

Fogden Peder Randulff står, til tross for manglende evne til å styre økonomien, fram som en framsynt og engasjert person som ville gjennomføre reformer i jordbruket til fordel for folk flest. Han er og mannen bak ”Efterretning om Inderøens Fogderie” som foreller om levekår og samfunnsforhold på den tida på en innsiktsfull måte. Den gang som nå var folk forma av samfunnet de var omgitt av og de holdningene som rådde, og de som levde på den tida var neppe verken verre eller bedre enn oss.

Kilder:

TSA Repartisjonen, Delinkventomkostninger. Statsarkivet i Trondheim.

Beitstadboka, bind I, II, III

Bygdebok for Sparbu og Ogndal, bind IX

N. Taraldsen: Gardshistorie for Kvam, Stod og Egge herreder

A. Olafsen: Våre Sorenskrivere 1950

Årbok for Nord-Trøndelag historielag 1944, 1949, 1951, 1952, 1959, 1961

Trondhjems historiske forening: Trondhjemiana, festskrift til Theodor Petersen 1925.

Trondheim byleksikon

Diverse slektshistoriske sider på Internet