Fola Blakken, Vesleblakken og alle de andre blakke hestene

Blakken-1

Blakken, den trofaste sliteren. Og alle vet hvordan han ser ut.

Det er ei vanlig forestilling at den norske fjordhesten med sin karakteristiske farge er en etterkommer etter villhester som kom til Norge en gang etter istida, ble temt av våre forfedre og har overlevd i sin opprinnelige skikkelse på Vestlandet fram til vår tid. Men er det sikkert at det er slik det henger sammen? Hva skyldes denne spesielle fargen? Har slike hester spesielle egenskaper etter som navnet Blakken nærmest oppfattes som synonymt med vennlig og trofast arbeidskamerat? Slik som Vesleblakken, som ofra livet i legeskyss da det sto om livet for en liten gutt.  Men hvordan kan det ha seg at han, den mest berømte av alle blakke hester, kom fra Rendalen og slett ikke fra Vestlandet?

Przewalski - Kopi Lascaux2 - Kopi

Blakk er villhestens farge. Przewalskihest til venstre og 15 000 år gammelt hulemaleri fra Lascaux i Frankrike til høgre.

Blakk farge er karakteristisk for den norske fjordhesten og finnes i flere varianter, som grå, brunblakk, rødblakk eller ulsblakk. Den eneste opprinnelige villhesten som fortsatt eksisterer, Przewalskihesten, er også blakk og mer enn femten tusen år gamle hulemalerier i Lascaux i Frankrike viser hester med samme farge. Det er årsaken til at den omtales som «viltfargen» og oppfattes som et opprinnelig og primitivt trekk. Ordet blakk betyr for øvrig opprinnelig bleik eller lys. Det kan føres tilbake til et indogermansk ord bhleg og er etymologisk i slekt med ordene bleik og blank og lignende ord i flere europeiske språk.

Blakk -1 - Kopi

«Lukas», grå fjording mønstres av veterinærassistent Viborg på Maukstadmoen i 1974.

Blakk farge hos hester skyldes et enkelt dominant gen som kalles «the dun (dun=blakk) gene» på engelsk. Dette arveanlegget gjør at den underliggende grunnfargen framstår i en avbleika variant på kroppen hos dyret sammen med forekomst av visse karakteristiske markeringer i mørkere farge, såkalte «primitive avtegn». Disse består av midtstol i fakset, ål langs ryggen og halefjær. Til sammen utgjør dette ei sammenhengende stripe med mørkere pigment fra hode til hale. I tillegg forekommer sebrastriper på tvers på beina, og i noen tilfelle over manken (grep). Fargen på disse avtegnene er rød hos rødblakk, ellers svart. Om hesten i utgangspunktet har anlegg for svart farge vil den blakke varianten være grå. Brun grunnfarge gir brunblakk og rød gir rødblakk, mens borkete gir ulsblakk.

Blakk -5 - Kopi midtstol - Kopi

Brunblakke fjordinger. Kløvkompaniet 1974.

Ville dyr har som regel gjennom evolusjonsprosessen fått en «uniform» med farge og andre ytre karakteristika som er typisk for arten. Det gjelder også for de ville stamformene til husdyra våre. Ikke bare villhestene, men også uroksen og villsauen hadde det vi med et moderne uttrykk kan kalle «duse jordfarger» som var mer eller mindre lik for alle individer. Det samme gjelder villkanin, villmink og ulven som er hundens stamfar.

Blakk -4 - Kopi Blakk -3 - Kopi

Rødblakk fjording. Kløvkompaniet, Maukstadmoen 1974.

For husdyra er det derimot regelen at det finnes flere fargevarianter og stor variasjon i avtegn innen samme art. Årsaken er uten tvil at det er vi mennesker som gjennom domestisering og avl har påvirka arvematerialet som bestemmer hvordan dyra skal se ut. Gjennom årtusener har eierne bestemt hvilke dyr som skulle overleve og formere seg videre. Slik har mutanter og avvikende individer som ville ha små mulighet til å overleve og påvirke populasjonen i vill tilstand gitt opphav til et mangfold av raser stor variasjon av utseende innen samme art.

Planmessig husdyravl i moderne forstand kan føres tilbake til 1700-tallet i England og gjorde sitt inntog i Norge midt på 1800-tallet da Stortinget gjorde vedtak om å ansette fire statsagronomer. En av disse var den svenske veterinæren Johan Lindequist som fikk stor innflytelse på husdyravlen. Ett av de tiltakene han satte i verk var innkjøp av fire avlshingster fra Østlandet som ble utplassert på Vestlandet for å forbedre kvaliteten på hestene der. Dette falt ikke heldig ut, blant anna fordi etterkommerne etter disse hingstene ble ansett for å ha dårlig gemytt. Etter den såkalte «Rimfaksestriden» som kulminerte i 1907 ble avlen lagt om, og det ble lagt vekt på å finne fram til hingster som ikke var etterkommere av statshingstene fra Østlandet. Dette var nok også et resultat av «stedegenhetslæra» som sto sterkt på denne tida og gikk ut på at dyr som var tilpassa lokalmiljøet gjennom generasjoner var best egna, og at avlen derfor burde baseres på slike som grunnlag for lokale raser. Samtidig ble det ansett som viktig å legge vekt på karakteristisk og ensarta framtoning for dyra som hørte til rasen.

Skifteprotokoller og utstillingskataloger fra Vestlandet viser at hestene der hadde alle mulige farger fram til omkring forrige århundreskifte da det ble oppretta rasestandard som forutsatte at fjordhesten skulle være blakk av farge. Samtidig er det klart at det før samme tid var et betydelig innslag av blakke hester ellers i landet inntil rasestandarden for dølahesten fastslo at den skulle være svart, brun rød eller borket og helst uten kvite avtegn. Det er for øvrig kjent at det var betydelig handel med hest mellom de ulike landsdelene langt tilbake i tida, men at hestene på Østlandet og i Trøndelag i større grad enn på Vestlandet var påvirka av fremmed innslag, blant anna fordi tunge hester importert fra utlandet ble brukt til transport i byene og i militær sammenheng.

islandshester 2

Islandshester har mange farger. Foran står en brunblakk.

På Island har aldri de avlsretningene som er beskrevet ovenfor gjort seg gjeldende, og sauer, kyr og hester finnes i alle mulige farger.  Inntil raseavl med krav til farge og avtegn slo gjennom her i Norge kan vi anta at husdyra hadde et tilsvarende fargespekter fantes her. Derfor er det heller ikke så merkelig at «Vesleblakken» hørte til i Østerdalen.

Vesleblakken er ei novelle av Jacob Breda Bull (1853 – 1930), prestesønn fra Rendalen. I 1917 ga han ut ei samling noveller med tittelen Prestegårdshistorier. Der forteller han om ei hending fra sin egen barndom i 1860. Den yngre broren Johannes ble dødsjuk av lungebetennelse og drengen, Ola Jonsen Styggpåjord, ble pålagt å hente doktor fra Tynset med den raskeste hesten på stallen, som var Vesleblakken. Legen kom i tide og gutten overlevde, men Vesleblakken var sprengt på turen og døde få dager etter. Den gripende historien står i Nordahl Rolfsens Lesebok for folkeskolen som ble brukt av flere generasjoner nordmenn, og mange tårer er felt over Vesleblakkens skjebne.

Det var også Johan Nordahl Brun Rolfsen (1848 – 1928) «Kveldssang for Blakken» og presenterte den i Læsebog for folkeskolen i 1892. Edvard Grieg satte melodi til, og sangen ble første gang framført av Nina Grieg i København i 1895. Den er også kjent som Fola, fola Blakken og har nok bidratt mye til bildet av Blakken som den trofaste sliteren.

Kveldssang for Blakken

Fola, fola, Blakken! Nå er Blakken god og trett,
Blakken skal bli god og mett. Å fola, fola, Blakken!
Uff, den leie bakken og den lange, stygge hei!
Den var riktig dryg for deg, du gamle, gamle Blakken.

Far, han kastet frakken. Blakken kan ei kaste sin,
Svetter i det gamle skinn, den snille, snille Blakken!

Snart skal Blakken sove! Ikke mere slit idag,
ikke mere selegnag, og ikke mere tråve!

Fola, fola, Blakken! Går du inn i stallen din,
kommer vesle gutten inn og klapper deg på nakken.
Ser du gutten smile? Hører du det bud han har?
Han skal hilse deg fra far: imorgen skal du hvile.

Drøm om det, du Blakken. Bare ete, bare stå,
Kanskje rundt på tunet gå med veslegutt på nakken.

Erik Stenvik

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s