«Biografteateret» i Prinsens gate fotografert i 1922. Av plakaten på veggen framgår det at filmen de viser er «Messegutten» med Jackie Coogan i hovedrollen. Han fikk sitt gjennombrudd i Charlie Chaplins «Småen» . Foto: Trondheim byarkiv.

Min morfar Emil Simonsen var 13 år da den første kinematograf i Trondheim kom i drift i Kongens gate 24. Det var tyskeren Kräusslich som sto bak, og i 1910 starta han også kinoen «Kosmorama» i Adresseavisens gård øverst i Nordre gate. I folketellinga for 1910 er for øvrig en jevnaldring av min morfar, 17 år gamle Ditlev Bernhard Forseth bosatt i Schultzgate 3, oppført som «maskinist kinematograf». Den gang som nå var ungdommen i første rekke når ny teknologi ble tatt i bruk!
Fra 1918 ble det kommunal kinodrift i Trondheim. Kommunen overtok det privateide Cirkus-Verdensteateret i Prinsens gate som fikk navnet «Biografteateret» og Hans Oscar Fredrik Kunig ble den første kommunale kinobestyrer. Fortsatt var det bare stumfilmer som ble vist, og kinoen hadde eget orkester som framførte ledsagende musikk og lydeffekter under forestillingene. Emil Simonsen var en ivrig kinogjenger og nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der han forteller om kinomusikerne i Trondheim.

I trebygningen i forgrunnen i Nordre gate drev tyskeren Kräusslich kinematografen «Kosmorama» fra 1910. Foto: Trondheim byarkiv.

Det va fast orkester på kino’n, og han Kjøsnes (fotnote 1) va med der. Ein gang kom’n hjem te mæ med’n Stoltenberg, fiolinisten (fotnote 2). Dem va komme før æ va komme hjem fra arbeid. Da æ kom inn æ, så flira a Johanna så pussig. Ka fa’n e det du flire te, tænkt æ, men hu sa no ingen ting. Og så når æ kom inn, så kom’n Kjøsnes krypan frem fra bole han, og’n Stoltenberg og. Så ha’n sotte å malt ut te’n Stoltenberg, sa a Johanna, at det va ein frøktli fyr som kom hjem, med skjægg og – (latter) – stor, svær kar. Så ha’n fått med sæ’n Stoltenberg, konsertmestern, oinner bole. Ja, det va spissbur.
Han Stoltenberg hadd da fiolineleva han, veit du. Han Sigfred (Emils sønn) gjekk da hos’n han. Han skryta da så av’n Sigfred. Det kom te å bli fiolinist det, sa’n.
Og ein gang va det ein sånn humoristisk film. Der va det ein innbruddstjyv som kom og sætt opp ein stægga og skoill gjør innbrudd. Men så kom det ein hoinn sprenganes bort te stæggan og sto og søyka, og så sa’n Kunig te’n Witthammer (fotnote 3), – han som va sjæf for divisjonsmusikken her, han va med i orkestret, ”du får søyk du, Witthammer”. Og’n Witthammer skoill søyk han da, sjø. Og når hoin’n b’ynt å søyk, så satt han og søyka heile forestillinga, så læng hoin’n va der altså. Og det va to gang om kveld’n, veit du, så han va så hås te slutt.
Han Sperati (fotnote 4) va ein lesti nellik. Han va Bybud nr. 1 og slo på tromma. Det va stumfilm, veit du. Og så hadd dæm ein scene der dæm skoill skjøt av ein kanon, og så skoill han pass på med det samma skuddet gjekk, at’n slo på stortromma. Men så brukt’n skråtobakk, og så hadd’n ein stor blækk-kopp han spøtta i, og så satt’n og spøtta mens skuddet gjekk, og så vart’n for sein, veit du. Og så kom’n Kunig taslan, og spurt om dæm satt og sov.
Ein dag æ va der så va det ein fyr med lorgnetta som satt oppå galleri. Så satt’n og bøyd sæ utover og flira så besætt, sjø. Så datt lorgnettan rætt oppi ein kasse han Sperati hadd ståan ved siden av sæ som ‘n hadd forskjelli instrument oppi. Lorgnettan gjekk itj soinn i det hele tatt – va lik heil. ”D- dæven”, sa’n Sperati, ”d- du va bættere heldi no”.
Han Sperati va med oss, med sangkoret, på Inderøy ein gang og gjekk i teten og tromma, vi hadd itj nå instrument altså, men ha gjekk i teten og slo på tromma.

Fotnoter:
1. Karl Johan Halfdan Kjøsnes, født 1884. Musiker og gullsmed.
2. Arne Stoltenberg, konsertmester i Trondheim Symfoniorkester. Blant hans mer kjente fiolinelever var Vidar Sandbeck og Arve Tellefsen.
3. Andreas Withammer, født 1875, Fanejunker i divisjonsmusikken.
4. Robert Sperati, født 1869. Bybud og trommeslager.