For hundre år siden, om morgenen den 17. november 1914, dukka plutselig et stort ukjent skip opp på Trondheim havn. Til tross for ekstra bevoktning både fra Agdenes fort og vaktfartøyet «Laks» etter utbruddet av første verdenskrig hadde det mørklagte dampskipet «Berlin» på hele 17 300 tonn kommet seg ubemerka inn fjorden og ankra opp før folk våkna. Det ble fort klarlagt at den tidligere passasjerdamperen tjente som hjelpekrysser i den tyske marine og hadde deltatt i minelegging i engelsk farvann da den ble tvunget til å søke tilflukt i norsk havn. Torpedobåten «Skrei» kom snart til og ga beskjed om at anløpet var i strid med norsk nøytralitet og at «Berlin» derfor måtte forlate havna innen 24 timer. Kapteinen om bord ville ikke etterkomme ordren og hevda det var umulig på grunn av maskinskade. Den egentlige årsaken var at han visste at engelske krigsskip lå parat ved utløpet av fjorden og venta. Resultatet var at «Berlin» med på 450 mann ombord ble internert og lå i Trondheimsfjorden under hele første verdenskrig og helt fram til 1919, først i Hommelvik og seinere i Lofjorden. Norske militære styrker holdt hele tida vakt for hindre mannskapet i å rømme, og skipet i å unnslippe. Min morfar deltok i vaktholdet og har fortalt om det i et lydbåndopptak fra 1972. Nedenfor kan du se flere bilder og lese ei utskrift av det han mintes fra tjenesten i Hommelvik.

Vaktstyrken oppstilt for fotografering i Hommelvik. Offiserene foran fra venstre: Rittmester Kaasen, Holmlund, Borchsenius, Sakshaug, Baglo, Bye. Bestefar står som nr. 2 fra venstre i første rekke av soldater.

Min morfar Emil Simonsen var født på Byneset i 1893 vokste opp på Lademoen. Han gifta seg i 1914 og fikk en sønn knapt 14 dager etter at «Berlin» dukka opp i Trondheim. Han gjorde militærtjeneste som kavalerist på Rinnleiret i Værdalske eskadron av Nordenfjeldske Dragonregiment i 1915. Da eskadronen seinere ble innkalt for å delta i vaktholdet over hjelpekrysseren «Berlin» i Hommelvik bodde han med kone og barn i Innherredsvegen. Hans far bodde i Strandvegen på Lademoen, mens svigerforeldrene bodde ved Jonsvatnet i Strinda.

Om innkvarteringa i Hommelvik
«Vi bodd oppi Arbei’er foreninga, veit du, heile æskadron, men vakten’ lå ne’på stasjon’, over lokomotivstallen. Og lokomotivan sto ne’i stallen der og dampa kolrøyk. Og vi lå på lofte over. Ja, det va det va et fint losji, det! Svart, skitat, va det og. Dæven, at vi itj krepert.»

I forgrunnen ser vi kaia der bestefar hadde nattevakt. Derfra kunne han se skipet mot land og om nødvendig gi lyssignal til telefonvakt inne i fjæra.

På vakt
«Vi hadd fler vaktposta, veit du, som skoill pass på at dæm om bord holdt sæ te reglan. Dæm hadd itj lov te å foreta nå slagging eller nå ætte klokka ti. Det va ein sånn senk-trommert eller ka det va, som sto utpå kaia, som det va ei løkt ne’i, og vess det va nå`nting så skoill vi bare signaliser me løkta te fjæra, oppi bokta altså, der va det telefonvakt. Så rengt dæm opp te Arbeiderforeningen. Æ gjekk vakt på kaia ei natt, og der vart det sjau på tyskern. Og når æ gjekk ytterst på kaia der, veit du, så æ hadd båten mellom mæ og land. Jau da, utpå natta så vart det da sånn hælvedes sjau utpå Berlin. Æ opp me løkta, veit du, og så kom heile æskadro’n ne’over medt på natta, og så fôr dæm ombol, veit du, offiseran og en del av gutan. Og det vart no stilt da, utpå der, dæm ha holdt på og slagga, altså. Men dæven, kor gærn dæm va. Da va dæm gærn, ja, dæm som vart oppvækt medt på natta.» (latter)

Permisjon og bomtur
«Utur, ja! Utur hadd æ, da æ søkt pærmisjon i Hommelvik, og. Medt i vækka! Det va ingen som søkt pærmisjon, da. (ler) Æ gjekk fræm te’n rittmester Kåsen og søkt pærmisjon, æ, om ættmeddan. «De må knæpp gjæn den knappen, da,» sa’n. Det va ein knapp bort i våpenkjolen min, sjø. «Han e bort, herr rittmester», sa æ. «Få den isatt, da,» sa’n. Jaja, æ fekk bare reis, men æ mått kom tebake om kveld`n. Og æ reist te by’n me toget, te Innherredsvei`n, veit du. Ingen hjæm. Dæm ha reist te Jonsvatnet. Og æ trampa opp te Jonsvatnet, og når æ kom dit, så ha a Johanna med guten gått ne te Ranheim, og skoill ta toget te by’n. Så mått æ bare gå te Ranheim og ta toget innover te Hommelvik, æ. Snakk om bomtur.»

På besøk ombord
«Ein søndag skoill vi få gå ombol. Ja, vi hadd me oss ein løytnant da, men vi skoill få gå om bord og sjå oss om. Han Leif Hoel og’n Gustav Stokke dæm ha søkt pærmisjon ti’liar på da’n og gått ombol. Så kom vi der, gjekk oinner oppsyn av han løytnanten, veit du, men han gjekk no først han. Så kom vi ætte ein gang me lugara. Plutsli så går det opp ei dør, så e det ein som høgg i mæ og hale mæ inn. Det va’n Leif Hoel. Og dæm satt der og pjoltra me ein tysker, hainn og’n Gustav Stokke. Det va hornblåsar’n ombol, ein me spiss-skjægg. Lesti ein, det og. Der satt dæm og pjoltra dæm, og så bydd dæm mæ skjænk og, men æ mått bare ha mæ ut æ, veit du. Æ ha fått kakbu gjæn æ, veit du, vesst æ ha vorte med på derre.
Men det va ein flott båt ja. Du skoill ha sjett den bar’n, gett. Det va ein disk der me ein svær, blank beholder. Det va bare å skru på så kom det øl. Og det va fine kunstverk malt på væggan, mainn. Det va sånn turistdamper, veit du, ha vorre, 17000 tonn. Æ syns det ruva bra, æ, når`n sto på kommandobrua og så fræmover dække der. Dæm hadd grishus ombol og sjø. Svære porka, gett, grise i lange bana.
Da krigen va slutt, så to dæm båten, ængelksmeinnern. Vi skoill itj få nå. Ka’n ha kosta norskan va det itj nå spørsmål om. De ainneran to`n, dæm.»

Mannskapet på «Berlin»
«Ja, dæm vart utkommandert, veit du, av tysker’n. Dæm va tyske borgera, veit du, hadd itj norsk borgerskap og mått hold sæ ombol. Men det va no nån som kom sæ i land læll. Og det va fler av tyskeran som va med Berlin som vart gjæn her ætte krigen. Biedermann, Hoffmann, Krill, Reinhart, Dunkelberg, Niebuhr – han Gustav Niebuhr, ja, han va styrmann ombol han, men han vart vesst utvist ætte krigen. Men han slaktar’n, han Reinhart, vart her. Og ‘n Getzmann. Han Getzmann va ein real kar, det. Han va gærn på tyskeran, han. Det hørt æ ein gang han sto og snakka me ein.»

Sluttmerknad
En av tyskerne som rømte fra «Berlin» var skipssjefen om bord Pfundheller. Han stakk av allerede 13. april 1915 og flere fulgte etter. Noen slo seg til som håndverkere i Trondheim for godt. Hugo Biedermann ble kjøkkensjef og Anton Färber hovmester på Britannia.
Medlemmer av mannskapet fra det tyske luftskipet L 20 som havarerte i Hafrsfjord 3. mai 1916 etter et bombetokt mot England ble også internert om bord i «Berlin».
Etter krigen ble skipet overtatt av Storbritannia. I 1920 ble det gjort om til passasjerskip igjen, nå under navnet «Arabic». Frem til 1926 seilte «Arabic» for White Star Line, deretter ble det overtatt av Red Star Line. Det ble opphugget i Genova i 1931.