Bildet du ser ovenfor har jeg hatt i over 40 år. I mange år hang det også på veggen som et interessant tidsdokument fra ei fjern fortid før det havna blant ei samling av kuriosa som jeg ikke har vært i stand til å kvitte meg med. Der har det overlevd både loftsrydding og skifte av bolig. Nylig fant jeg det fram og satte meg fore å finne ut mer om hva bildet inneholder og hva det kan fortelle.
Vanvikan 27. mai 1955. Første anløp ved åpninga av ferjeforbindelsen over Trondheimsfjorden. Foto: Strinda historielag.
Våren 1955 ble det oppretta ferjesamband over fjorden. Mens det tidligere tok det meste av dagen å kjøre 25 mil på dårlige veger rundt fjorden kunne bilistene nå komme seg over til bygdene på vestsida i løpet av mindre enn en time. Ferja gikk i skytteltrafikk mellom byen og anløpsstedet Vanvikan på andre sida og hovedvegen derfra til kommunesenteret og videre utover halvøya var rusta opp. Satsinga på ferje- og biltransport reduserte betydningen og omfanget av båtrutene som sto for sambandet tidligere. Det var enkelte som hadde advart mot at tilrettelegging for utstrakt bilbruk ville gå på bekostning av kollektive tilbud og viktige samfunnshensyn, men de fikk passet sitt påskrevet som de bakstreverne de var. Riktignok var det bare et fåtall som hadde bil, men det ville rette seg etter hvert.
Melkerampen var midtpunkt og møtested i grenda
Det er ikke lett å finne fram til Bjørkhaugen i dag. Det hjelper ikke med GPS i bilen, for stedet finnes ikke en gang på kartet. Skulle du likevel komme dit er det heller ikke stort å se, bare rester av en melkerampe og et rustent postkassestativ omgitt av kratt og løvskog. Men på 1950-tallet var dette midtpunktet i ei grend med omkring femti innbyggere og seks gårder i full drift. Avsides var det nok også den gangen, men de som bodde der var likevel tilfreds med livet. De hadde lite kunnskap om de politiske beslutningene som skulle forme det norske samfunnet i etterkrigstida, og hadde heller ikke mulighet til å forestille seg endringene som var i emning når Norge skulle omformes fra et akterutseilt agrarsamfunn i Europas utkant til en moderne sosialdemokratisk industrinasjon.
Flere år etter at Johan døde tok jeg turen innom Nordmoen. Den gamle slipesteinen hans var der fortsatt, men halve fundamentet var borte og enden av akslingen kvilte på restene av huset der buhunden Jakk holdt til på 1950-tallet.
‘Naboen vår, han Johan, bodde aleine på Nordmoen. Der hadde han selskap av buhunden Jakk, hesten Veslesnippen og de andre dyra, og greide seg godt med det. Men når redskap med eggstål skulle slipes måtte han ha hjelp av noen som kunne dra sveiva på slipesteinen. Fra jeg var i tiårsalderen midt på 1950-tallet fikk jeg den oppgaven. Det føltes som ei tillitserklæring og en ære når han Johan kom tilbake fra melkerampen på Bjørkhaugen, satte fra seg trillbåra med melkespannene og spurte etter meg. «Du som e så beinsam, du gjær dæg vel ein vending oppover åt mæg og dreg slipstein’ ei stoinn når du får tia, hm, og det?»
Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.
Året 1946 var prega av optimisme og glede. Etter krigen var samholdet i folket sterkt, de politiske skillelinjene var tona ned og landet og nasjonen skulle gjenreises. Landssvikoppgjøret fikk stor oppmerksomhet og ga følelsen av at rettferdighet og orden var gjenoppretta. Rasjonering og vareknapphet resulterte i en flom av bytteannonser i avisene. Der var det var tilbud om alt fra sykler og kikkerter til undertøy og korsetter og stor etterspørsel etter gull til gifteringer, barnevogner, herredresser og fallskjermsilke til brudekjoler. Mange gifta seg og fødselskullet dette året var det største i Norge noensinne.
Rasjoneringskort utstedt i mitt navn. Jeg har fortsatt noen klipp tilgode. For den som har opplevd ei tid med vareknapphet og rasjonering er det underlig å være vitne til dagens vareflom og aggressive markedsføring av forbrukslån.
I samband med lærerstreiken nylig ble noen elever spurt om hva de gjorde når de ikke kunne være på skolen om dagene. Svaret gikk ut på at de tilbrakte dagene på kjøpesentre med shopping og kafébesøk, de hadde jo ikke annet å foreta seg. I min barndom var kafeer forbeholdt fine fruer, og det aller meste, fra matvarer og klær til brennevin og biler, strengt rasjonert. For de som er unge i dag er det nok vanskelig å forestille seg at det gikk an å leve et noenlunde lykkelig liv under slike vilkår, men jeg vil for egen del påberope meg en lykkelig barndom og dessuten hevde at mine foreldre og besteforeldre også hadde meningsfulle liv, til tross for materielle kår som knapt kan sammenlignes med dagens. Fra den tida finnes bare fotografier i gråtoner fra svart til hvitt, og det er kan hende bare vi som levde den gang som evner å se fargene i slike bilder. Som jenta sa da hun satt og bladde i besteforeldrenes fotoalbum: «Jeg er glad jeg ikke levde den gangen. Alle hadde jo bare kjedelige grå og svarte klær!»
Blant min barndoms helter sto «Den ensomme rytter» i første rekke. Med svart maske for ansiktet red han omkring på den kvite hesten Silver og opprettholdt lov og orden ved hjelp av seksløperen og indianervennen Tonto.
Jeg møtte den maskerte hedersmannen tidlig på 1950-tallet gjennom tegneseriebladet «Spøk og Spenning» og guttebøker skrevet av Fran Striker. Den gang så jeg intet merkelig i at han brukte maske, og hadde ingen anelse om at modellen for tegneseriefiguren var en afroamerikaner.
Bass Reeves, modellen for «The Lone Ranger», ble født som slave i 1838, rømte vestover under borgerkrigen, ble den første svarte U.S. Marshal, drepte 14 lovløse og gjennomførte nesten 3000 arrestasjoner i perioden 1875 til 1907.
En bjørn er felt i Finnvolden på Namdalseid i september 1902, nesten 40 år etter hendinga som omtales i artikkelen. Helmer Volden og Albert Bøgset flankerer engelske gjestejegere.
Historier om rovdyrenes herjinger er overlevert i muntlig tradisjon gjennom mer enn hundre år, fra forrige gang rovdyr herja i Norge. Bjørn og ulv var en konstant trussel for husdyr og kunne også angripe mennesker. Av og til kan det være vanskelig å vite om det som fortelles er myter, eller om det virkelig har hendt. Nedenfor kan du lese om hvordan fortellinger som har levd på folkemunne samsvarer med det som ble nedskrevet like etter en konfrontasjon mellom bjørn og jeger i Beitstad i Nord-Trøndelag i 1863.
De fleste av oss minnes lite av det som skjedde før vi var 3 – 4 år gamle. Foto: Erik Stenvik
Hvor langt rekker minnet? Hva er det første du husker fra din egen barndom? Det finnes de som mener de kan minnes sin egen fødsel og L. Ron Hubbard, stifteren av Scientologibevegelsen, hevda at vi bærer på latente erindringer fra fosterstadiet og tidligere eksistenser som kan aktiveres gjennom terapi. Da handler det imidlertid om tro og forestillinger og har lite med virkeligheten å gjøre. De fleste av oss kan huske enkeltepisoder og sterke inntrykk fra tre – fire års alder.
erikstenvik 