De fleste av oss minnes lite av det som skjedde før vi var 3 – 4 år gamle. Foto: Erik Stenvik

Hvor langt rekker minnet? Hva er det første du husker fra din egen barndom? Det finnes de som mener de kan minnes sin egen fødsel og L. Ron Hubbard, stifteren av Scientologibevegelsen, hevda at vi bærer på latente erindringer fra fosterstadiet og tidligere eksistenser som kan aktiveres gjennom terapi. Da handler det imidlertid om tro og forestillinger og har lite med virkeligheten å gjøre. De fleste av oss kan huske enkeltepisoder og sterke inntrykk fra tre – fire års alder.

Tidlige barndomsminner består oftest av enkeltbilder og er gjerne knytta til sterke sanseinntrykk. Det er ikke uvanlig at slike minner oppleves som en spesiell stemning som for eksempel utløses gjennom luktinntrykk. Når jeg prøver å kalle fram mine tidligste minner, ser jeg for meg striper av sol synliggjort av svevende støvfnugg skrått inn gjennom vinduet i stua i barndomshjemmet. Og akkurat disse solstrålene er et minne fylt av lys og trygghet. Slik er minnene fra tidlig barndom, løsrevne, uten mening og sammenheng, men fulle av følelse og stemning. Det kan til og med dreie seg om lukt. Duft av nylakkert linoleum setter meg alltid i en vemodig stemning og fører meg tilbake til avslutninga av barndommens evig lange og opplevelsesrike somrer på landet. Jeg var tilbake i byen, kveldene ble mørke og lufta skarp.

Knut Hamsun kom til gården Hamsund på Hamarøy da han var tre år, men hadde minner fra før den tid fra Garmo i Gudbrandsdalen der han var født. Foto: Erik Stenvik

I Markens grøde legger Knut Hamsun disse ordene i munnen på lensmann Geissler: Jeg husker fra jeg var halvandet år: jeg stod og svaiet på låvebroen på Opigard Garmo i Lom og kjendte en bestemt lugt. Jeg kjenner denne lugt endda. Det er nærliggende å tenke seg at det er Hamsuns eget barndomsminne som refereres, etter som det er lagt nettopp til det stedet han tilbrakte sine første tre leveår. En annen forfatter, Johan Bojer, forteller i sjølbiografien Læregutt dette om sitt første minne: Det første jeg husker fra Fætten er at jeg satt på fanget hos mor Randi, og på den andre sia av bordet så jeg en mørkskjegget mann som åt. Han festet øynene på meg alt mens han tygde og spurte: Kor gammel er den der litjlen no? Å», sa gamla – «han vart to år nylig». Men utafor vinduet oppdaget jeg noe merkelig, et mørkt hestehode, som så her inn med store, alvorlige øyne, mens det gumlet på en høydott. Mannen var naboen, Ola Koya, som var den eneste i husmannsgrenda som hadde hest, og den dagen var han på Fætten og pløyde.

Den amerikanske jazzmusikeren Miles Davis (1926 – 1991) forteller i sjølbiografien Miles om sitt første minne fra oppveksten i East St Louis, Illinois. Han tidfester det til at han var tre år gammel og knytter det til den blå gassflammen som sprang fram når gasskomfyren på kjøkkenet ble tent. Hvem det var som tente kunne han ikke huske, men synet og lyden av det plutselige, blå blaffet og varmen han følte mot ansiktet skapte en følelse av både angst og begeistring han husket resten av livet.

Det som kjennetegner disse barndomsminnene er at de er prega av, og karakterisert ved, sterke sanseinntrykk. I Geisslers, eller Hamsuns, tilfelle står han ustøtt på ei høg låvebru og kjenner ei særegen lukt som følger ham seinere i livet. Bojers minne er prega av at han sitter i fanget til fostermora og  opplever synsinntrykk som brenner seg fast, et mannsansikt med mørkt skjegg og et mørkt hestehode med store, alvorlige øyne som ser på ham. Dialogen som tidfester det til at han var to år gammel kan ha funnet sted, men det er lite trolig at en toåring ville huske den ordrett resten av livet.

Ofte er det vanskelig å avgjøre hva som er et virkelig minne og, ikke minst, når det vi mener å huske fant sted. Ofte må vi nøye oss med å fastslå at det var før eller etter noe som kan tidfestes eksakt. De fleste av oss minnes i likhet med Miles Davis slike enkeltopplevelser fra tre til fire års alder. Hamsun og Bojer kan godt ha vært unntakene som bekrefter denne regelen, men de kan også ha vært offer for det som kalles erindringsforskyvninger, og er svært vanlig i slike sammenhenger. Det kan tenkes vi kobler tidspunktet feil, eller det kan være at vi har blitt fortalt om hendelser slik at det etter hvert har fått karakter av et minne, eller at minnet seinere er utfylt med detaljer som vi egentlig ikke husker. Hamsun kunne opplevd det han beskriver fram til han flytta til Hamarøy tre år gammel. I Bojers tilfelle kan det tenkes han mintes synsinntrykkene fra han var to år gammel, men det framgår at Ola Koya var en nabo som årvisst kom med hesten sin og pløyde jorda, og derfor var en kjent skikkelse seinere i barndommen hans. Det kan også tenkes at mor Randi, eller Ola Koya sjøl, seinere fortalte om den gangen lille Johan nettopp hadde kommet til Fætten som fosterunge og ble skremt av den fremmede mannen ved bordet og hesten han så gjennom vinduet.

Omtrent slik må deler av Johan Boyers første barndomsminne ha artet seg. Foto: Erik Stenvik

Slik er det for de fleste av oss når vi befinner oss i hukommelsens grenseland. Skillet mellom det vi sjøl husker, det vi seinere har sett på bilder og det vi har blitt fortalt om det som skjedde, flyter sammen til en sammenhengende historie. Derfor et er ikke alltid slik at våre barndomsminner er fullstendig i samsvar med det som faktisk hendte, og de fleste har vel opplevd at det kan oppstå diskusjon blant søsken om hvordan det virkelig forholdt seg med ting de opplevde sammen da de vokste opp. Det kan foreligge flere innbyrdes motstridene versjoner, og hver forfekter sin oppfatning som den eneste rette.