Øyenvitner til flyangrepet på Namdalseid tirsdag 30. april 1940 forteller

heinkel

Et tysk Heinkel bombefly slipper lasten. Fly av denne typen ble brukt under flyangrepene i Nord-Trøndelag i april 1940. Foto: Luftwaffe.

Det er velkjent at Steinkjer og Namsos ble lagt i ruiner etter angrep av tyske bombefly i april 1940 i samband med den allierte landgangen som tok sikte på å stanse tysk framrykning. Luftwaffe gjorde så grundig arbeid at «to be namsosed» på engelsk i ettertid betegner det å bli fullstendig utslettet. At tettstedet Namdalseid, som ligger midtvegs mellom de to byene på de alliertes framrykningsveg sørover, også ble utsatt for angrep av tyske bombefly er mindre kjent. De fleste av de som opplevede det som skjedde er i dag borte, men nedenfor finner du øyenvitneskildringer som ble sikret ved hjelp av lydopptak og nedskrevet i 1996 mens de som opplevde infernoet på nært hold fortsatt var blant oss.

Namdalseid sentrum-4 

Namdalseid sentrum sett fra sør-øst med meieriet til høgre i bildet. Dette fotografiet er tatt flere år før bombeangrepet, men til tross for at datoen var 30. april lå det fortsatt mye snø den dagen i 1940, og bildet gir et inntrykk av hvordan landskapet så ut da flyene kom.

Namdalseid ligger mellom Innherred, Namdalen og Fosen. Bygda er noe for seg sjøl og hører egentlig ikke til noen av disse områdene. Dette kan tenkes å være en av årsakene til at krigshandlingene på Namdalseid i 1940 er så lite kjent og omtalt. I mange bøker og artikler er tyskernes bombing i ulike deler av Nord-Trøndelag omtalt, men at det også rammet Namdalseid er knapt nok nevnt.

Etter tyskernes invasjon i Norge 9. april 1940 kom en alliert motoffensiv i Midt-Norge. 14. april ble de første britiske soldater landsatt i Namsos. Senere kom også franskmenn. Sammen med norske styrker skulle de stoppe den tyske framrykkinga og om mulig gjenerobre områder som var besatt av tyskerne.

19. april kl. 19.45 mottok det norske hovedkvarteret i Norge et telegram med følgende ordre:

«Føreren og øverste befalshaver i Wehrmacht har befalt Luftwaffe å tilintetgjøre steder utenfor våre besatte kyststeder, som er besatt av engelskmennene eller som er meldt besatt gjennom engelsk kringkasting, uten hensyn til sivilbefolkningen. Først og fremst er dette fra føreren befalt for Namsos og Åndalsnes. Her skal også banene og vegene nærmest mulig disse stedene gjøres varig ubrukelig.»

Tyskerne hadde fullstendig Iuftherredømme og allerede neste dag, lørdag 20. april, ble Namsos bombet av fly som kom fra Danmark og Nord-Tyskland. Søndag 21. fortsatte bombinga og Namsos og Steinkjer ble jevnet med jorda. I dagene som fulgte utførte tyskerne bombetokter over Nord-Trøndelag hvor også mindre steder var mål for terroren.

Den dramatiske tirsdagen på Namdalseid

I de trykte kilder som i det hele tatt nevner flyangrepet på Namdalseid er det motstridende opplysninger om når det skjedde. Protokollen for Namdalseid Meieri feier all tvil til side: «Den 30. april ble meieriet bombet og brant ned. 6 smågriser ble reddet. 1 er levert til Bosnes, 1 til T. Brørs, 1 Ivar Berre, 1 Anders Buvarp, 1 til Engv. Furre, 1 til Oddleiv Berre.» I margen står det med store røde bokstaver: BRAND!

Beretningene til noen av de som opplevde hendingene kaster lys over det som skjedde denne vårdagen med godt vær og travel aktivitet med «bank-dag» og «dokter-dag» i kommunesenteret. Det var sein vår og fortsatt mye snø, og på gårdene i bygda nytta bøndene sledeføret til å kjøre gjødsla ut på åkrene.

Solveig Wengstad har sjøl skrevet sitt bidrag. De øvrige har jeg skrevet på grunnlag av samtaler og lydbåndopptak.

SOLVEIG WENGSTAD (f. Bosnes 1925), datter av meieribestyrer Julius Bosnes. Familien bodde i meieriet som ble bombet og brant ned.

Tirsdag 30. april 1940 er nok en dag jeg vil minnes så lenge jeg lever. Det var da tyskerne slapp sine ødeleggelsesvåpen over Namdalseid sentrum. I alt 30-40 bomber ble det sagt.

Namsos og Steinkjer ble bombet henholdsvis 20. og 21. april. Da syntes far at vi fikk krigen så nært innpå oss, at han besluttet å stanse driften i meieriet og permittere betjeningen.

Namdalseid sentrum-1

Namdalseid sentrum sett fra sør før krigen. I forgrunnen til venstre Normann og Mina Moens hus, deretter Samvirkelaget. Meieret ser vi til høgre i bildet på østsida av hovedvegen. Ungdomshuset lå vis a vis meieriet.

På denne tiden befant det seg mange engelske soldater i ungdomshuset. De hadde stort lager av hermetikk og annet utstyr i uthuset på meieriet. Natt til 28. april tømte de lageret og forsvant uten å gi oss noen beskjed. Vi undret oss over hvorfor de reiste så plutselig — skulle det bety at tyskerne var i anmarsj? Mange rykter svirret, men ingen visste noe sikkert.

Det var mye snø denne vinteren, så jeg fant ut at jeg ville tråkke sti opp til skogen i fall det skulle bli aktuelt med en hurtig flukt. Da vi satt og spiste middag søndag den 28. ble det en fryktelig flydur. Det hørtes ut som flyene skulle komme gjennom taket. I ettertid forstod vi at tyskerne da forberedte toktet (bombinga) og drev og fotograferte. Vi levde i spenning de neste dagene.

Tirsdag 30. april skulle mor og jeg vaske klær. Det skjedde i fyrhuset. Min søster skulle lage middag. Far og min bror, som akkurat da var heime, vasket ost i kjelleren. Plutselig ble det et fryktelig smell. Vi skvatt til og løp til utgangsdøra for å se ut. Der møtte det oss et fryktelig syn. Uthuset hadde ramlet sammen som et korthus. Det var den første bomba som ble sluppet, og den traff Holiflata. Dette viste seg å være ei sprengbombe. Hadde den truffet meieriet, ville nok alt blitt jevnet med jorda. Far kom springende og ropte at vi måtte komme oss ned i kjelleren alle sammen. Min søster rakk så vidt a komme ned fra 2. etasje før neste bombe falt. Det var nok ei brannbombe. Den falt akkurat ned der hvor mor og jeg hadde stått. Vinduer og dører ble sprengt i stykker, og det ble stummende mørkt.

Far ropte at vi måtte komme oss ut herfra, ellers ble vi levende begravd. Vi ålte oss ut gjennom et kjellervindu og sprang opp mot skogen. Da kom det til nytte at jeg hadde tråkket opp sti. Min søster og jeg kom oss fort dit, men kunne ikke forstå hvor det ble av de andre. Det skulle bli lenge før vi så dem igjen.

Min mor klarte ikke å komme seg ut av vinduet, og da ble far og min bror igjen hos henne. De hadde prøvd å ta seg opp til 2. etasje for å redde noen eiendeler, men brannen var så eksplosiv at det var lite og intet de fikk med seg.

Min søster og jeg ravet rundt i djupsnøen, redde og fortvilte, og klamret oss til noen trestammer da vi hørte flydur på nytt. Det var nok tyskerne som kom tilbake for å se om de hadde gjort godt arbeid. Da hørte vi knitring og så at tretoppene ble smadret. «De skyter etter oss», ropte jeg. Var det mulig? Om litt hørte vi bildur, og vi sprang ned til veien. Da kom en lastebil til syne. Vi viftet og rop­te og fikk stanset bilen. Det viste seg å være to fylkesbilsjåfører som skulle til Namsos. Vi var glade for å få sitte på, og vi kjørte avgårde i full fart.

Men kjøreturen tok brått slutt, for da vi kom til Berreveien hørtes flydur på nytt og vi måtte raskt søke ly. Vi var heldige og fant ei berghylle som vi gjemte oss under. Flyene kretset like over hodet på oss, og jeg var stiv av skrekk. Jeg er overbevist om at sjåføren ble både øm og blå etter mitt faste grep. Da det ble stille igjen, krøp vi fram fra skjulestedet og bega oss oppover til Berre. Der fikk vi komme i hus på kåret til Oddleiv Berre.

Vi var svært engstelige for vår bror og våre foreldre. Langt om lenge kom Olav Havik gående, husker jeg, og vi spurte om han hadde sett noe til dem og hvordan det hadde gått med meieriet. Han visste ingen ting om noen, men kunne fortelle at meieriet var

nedbrent. Vi ante det verste. Det kom etter hvert mye folk fra sentrum som søkte ly på Berre, men ingen kunne gi oss noe trøst.

Endelig, seint på kvelden, kom mor og far gående, og vi ble jublende glade. De kom bærende med et stort knytte mellom seg. Det viste seg å være et laken som rommet de få eiendelene som de hadde klart å redde.

Etter en stund kom også min bror. Han hadde strevd med å ta hand om husdyra våre. I uthuset hadde vi seks grisunger og fem høner som viste seg å være i live. Han hadde stappet hønene i en sekk og stuet både dem og grisungene bak i bilen. Så hadde han kjørt til Arne Buvarp og spurt om husrom for dyra, og det var greit. Det hører med til historien at de to hønene som var nederst i sekken var døde ved framkomsten. Bilen hadde min bror parkert inne i ei grusgruve, og dagen etter ble den stjålet av tyskerne.

Men da vi var samlet i kårstua på Berre denne kvelden, sjokkerte og ribbet for det meste, omfavnet vi hverandre og gråt av glede over at vi hadde reddet livet og ingen var skadet.

Mens vi oppholdt oss på Berre, ble gården inspisert av tyskere. To høye befal begynte å rote i våre få eiendeler. De ble svært interessert i et orienteringskart over fjella på Namdalseid. Dette tilhørte min bror. De brettet det ut på bordet og pekte og gestikulerte. Det var tydelig at de ville ta det.

Da reagerte min mor. Her satt vi ribbet til skinnet. Hadde mistet både heim og eiendeler, og så ville de som var skyld i det hele stjele fra oss det vi hadde reddet. Hun understreket sin harme og hat ved å løfte knyttneven mot en av dem, og det kom en strøm av skjellsord på trøndersk. Ordene forstod nok ikke tyskeren, men kroppsspråket ble oppfattet riktig. Han brettet kartet pent sammen, hilste til lua og forsvant.

Far fikk leie et rom i kjelleren på samvirkelaget, og fikk satt i gang mottak av gårdssmør ganske fort. Planene om gjenoppbygging av meieriet ble også raskt satt i sving. Jeg husker at far syklet både til Namsos og Steinkjer for å rådføre seg med arkitekt, tinge arbeidsfolk samt forsøke å skaffe til veie byggematerialer og annet nødvendig utstyr. Det var ingen lett oppgave i disse tider, men allerede høsten 1940 ble det feiret «mønsåskainn» på meieriet, og i april 1941 kunne produksjon av ost og smør settes i gang igjen.

Innledningsvis sa jeg at 30. april 1940 er en dag jeg vil huske for alltid. Denne redselsfulle hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på meg som da var 14 år. I lang tid etterpå fikk jeg nifse assosiasjoner når jeg hørte flydur. Jeg hadde vel fatt det som kalles bombesjokk.

AASE HOLIEN (f. Roel 1919) var ansatt på Samvirkelaget.

Det startet kvelden før. Vi fikk ordre av bestyreren, Oddleiv Berre, at neste dag skulle vi stille i sportsklær, nikkers og beksømsko. Vi skulle være budd på at vi kanskje måtte til skogs. Jeg pakket ryggsekken med sokkebytte og en pakke med flatbrød og noen verdisaker, mellom anna dåpsattest og vitnemål fra folkehøgskolen.

I middagstida ble det plutselig flydur og dunder og smell. Vi ble skremt og sprang ned i kjelleren, men fant ut at det var dumt hvis bygningen ble truffet av bomber og raste sammen. Vi gikk til kjø1erommet ved pakkebua, men fant ut at det var heller ikke lurt. Så sprang vi til bakeriet. Der var det et syn! For de hadde bakt ut brød og lagt til heving på hyller langs veggene. Pa grunn av ristinga fra eksplosjonene hadde brødene falt ned og lå i dunger på gulvet. Vi forsto at vi måtte ut.

Utenfor kom noen leiende med Rikard Vannebo som blødde kraftig fra høyre arm. Tidligere hadde han ødelagt venstre handa i ei høvelmaskin, og nå sto trevarefabrikken i lys lue. Han var i sjokk og spurte om noen ville skyte han. Vedskjulet på Samvirkelaget var også truffet og tok fyr, men brannen ble senere slukket. I skogen ved sentralen var det sprengstofflager så dit kunne vi ikke gå. Vi måtte over vegen ned til elva. På veg dit kom jeg på at jeg hadde glemt sekken, så jeg snudde og sprang opp på hybelen hos Mina og Normann Moen som hadde et hus like sør for Samvirkelaget. Der fikk jeg tak i sekken og sprang nedover forbi posthuset. Meieriet stod i brann. Da kom flyene tilbake og skjøt etter oss. Jeg la meg framover med sekken over hodet akkurat som strutsen som gjemmer hodet i sanden. Jeg trodde min siste time var kommet, men jeg kom meg videre på et vis.

Ved Tinglumselva møtte jeg Barius og Ingrid Ressem. Kjerrskogen var ikke mye å gjemme seg i. Jeg hørte en rar lyd og spurte om det var fugler. «Nei, det er blistringa tå kulan du hørre», sa Barius. Flyene strøk lavt over sentrum her flere ganger. Til slutt havna vi oppi Tinglumsfjellet.

Hver måtte tenke på seg og hadde nok med det. Men jeg fikk høre at Mina Moen var inne på kontoret på Samvirkelaget og henta mannen sin Normann som var ufør, tok han på ryggen og fikk han ut. Jarle Hagen og Martin Fossli var på lageret bakom «Stiftsgården» da de første bombene falt. «Dæm slæppe ut nå som sjer ut som ægg», sa Martin. «Da må vi pass oss», sa Jarle og med det samme kom det en splint og snertet tinningen hans så han måtte plastres.

Om kvelden begynte evakueringa av Samvirkelaget, først og fremst matvarer. Det ble oppretta ett utsalg hos Magne Hellesø og ett hos Peder Kaldal og der skulle jeg være butikkdame.

Jeg overnatta bos Per Roel og fôr til Kaldal neste morgen. Jeg ble frarådd å fare etter vegen, så jeg rente på ski om Tinglum, Hundset og Brørs til Kaldal. Den vegen fôr jeg hver dag så lenge det var utsalg der.

ELSE RESSEM (f. Stakset 1921) var «taus» bos samvirkelagsbestyrer Oddleiv Berre som bodde i «Stiftsgården».

Namdalseid sentrum-2

Namdalseid sentrum sett fra øst før krigen. Til venstre ligger Samvirkelagets bygninger. Den kvite bygningen (nr 3 fra v) rommet kontorer og bestyrerbolig og ble kalt «Stiftsgården» med et humoristisk sideblikk til Stiftsgården i Trondheim. Til høgre i bildet ser vi meieriet med tilhødrende lagerbygg som brant ned. Trevarefabrikken som omtales lå bak Samvirkelaget.

Jeg var i andre etasje i «Stiftsgården» og vaska. Da jeg var ferdig gikk jeg ned gjennom kjøkkenet og ut gangdøra på gardsida. Så kom han Berre fra Samvirkelaget. Da vi stod i døra hørte vi et fly. Flyet for nordover. Plutselig så vi det var noe blankt som falt fra flyet. Da skjønte vi hva det var, og like etter kom smellet. Vi gikk ned i kjelleren. Men sa kom Oddleiv på at hvis de kom tilbake og bomba «Stiftsgården» kunne vi ikke være der. Han gikk inn og hentet Magnhild, kona si. Toralf Hundset, som var sjåfør, kom fra Samvirkelaget. Ute på gården møtte vi Jarle Hagen, den andre sjåføren på Samvirkelaget. Han hadde fått en bombesplint i ansiktet og blødde. Vi så at Meieriet brant. Toralf tok meg i handa og vi sprang ned til elva sammen med Oddleiv og Magnhild. Der la vi oss under ei stor gran. Da kom flyene tilbake og skjøt i vilden sky. Det var så det poplet alle steder. Seinere sa Toralf til meg: «Å, du verdens min kor du skreik og gnall.» Jeg ble da vel så redd, vet du. Vi måtte prøve a komme oss over til Hundset. Det var så mye snø at vi vadda heilt oppi sula, men Toralf holdt meg i handa og dro meg med. Vi kom til fjøset til Per Tinglum og videre til Engvald Furre. Da vi kom opp på vegen møtte vi familien til Olav Sæther. Dagen etter var jeg tilbake i «Stiftsgården» igjen og skulle vaske. Men golvtua var borte. Den fant jeg under grana der vi hadde søkt tilflukt dagen før. Jeg hadde båret den med meg dit uten å være klar over det.

OLAV SÆTHER (f. 1924) bodde sammen med familien like ved Samvirkelaget og trevarefabrikken.

Vi hadde evakuert til Hundset tidligere, men flytta heim i helga da engelskmennene fôr sin veg. Om tirsdagen smalt det. På Holiflata mellom «Stiftsgarden» og meieriet var det kjørt opp en stor fraudunge. Den vart det fulltreffer på, så det vart spredd frau over hele sentrum. Jeg så på da bomba traff trevarefa­brikken til Rikard Vannebo. Det var ei sprengbombe og hele bygningen ble kløyvd i to. Så begynte det å brenne. Ei bombe falt ned ved ungdomshuset. Et sommerfjøs i nærheten ble spredd utover hele området. Ei anna bombe traff planteskolen til herredsskogmester Devik. Nord for sentrum falt det to bomber, ei på hver side av fjøset hans Ola Ås. Fjøset var dårlig og han Ola sa seinere: «Først kom det ei bomb og fjøset begynt å hall over, men så kom det ei på ainner sida og retta opp det igjen.»

Etterpå kom flyene tilbake og skjøt med mitraljøser. Rikard Vannebo ble truffet i arma og en hest gikk i veg, men det er et under at det ikke gikk menneskeliv tapt. Det var mye folk i sentrum for det var dokterdag og bankdag. Doktor Amundsen sa han hadde vært med på bombinga av Namsos og Steinkjer, men der var det ikke sa mye folk i gatene som her, for der var det evakuert. Det var en som het Toralf Skorstad som for og sprang nedi strøket her og slapp 1øs hestene som stod bundet mens bombene falt, og hestene for i alle retninger med doningene etter. Mina Moen var innpå kontoret på Samvirkelaget og henta Normann, mannen sin. Han var kontorist der og ufør. Hun fikk han med seg ut og oppi ei bekkvogn.

Vi pakka ihop pikkpakket og gikk til Hundset. Men da var bom­binga allerede over. Da vi kom ned til Tinglumssaga og passerte sommerfjøset hans Toralf så vi at doktor Amundsen og fru Jø11e, som var sjukepleier, holdt på å lappe ihop Rikard Vannebo der inne.

TORALF TINGLUM (f. 1911) bodde på Tinglum like øst for sentrum.

Jeg var i Tinglumsfjellet og dreiv fram ved den dagen bombene falt. Broren min var med og vi brukte to hester. Da vi kom heim fantes det ikke folk i gården. De hadde rømt til skogs. Da jeg skulle sette inn hestene fant jeg en fremmed hest i stallen. Det var ei merr med et stort sår i sida. Jeg prøvde å stelle såret så godt jeg kunne, men neste morgen var merra død, og hun ble dratt ut og gravd ned. Under flyangrepet hadde hun stått i samvirkelagsstallen og ble truffet av splinter fra ei bombe som trolig var ment for telefonsentralen like ved. Eieren, Helge Gystad, hadde prøvd å få med seg merra heim, men måtte gi opp da han kom hit. Jeg fikk høre om det som hadde skjedd da jeg traff folk.

Det skulle være flere tomotors bombefly som kom nordfra og egentlig skulle ha bombet Namsos, ble det sagt. Angrepet kom helt overraskende. Jeg hørte at Mina Moen hadde vært inne på Samvirkelaget og fått ut den uføre mannen sin, kjørt han på spark et stykke etter vegen og sa dratt han på snøen ned til Tinglumselva. Der søkte de dekning sammen med min søster Margit som arbeidet på Samvirkelaget. Ei anna søster, Hjørdis, som var gift på Ås, tok med seg sønnen Nils som var knapt to måneder gammel, og rømte til Skardet som vi kaller det ved garden til Karle Aune. Varene på Samvirkelaget ble spredd utover etterpå for å unngå at alt ble ødelagt i et nytt bombeangrep. En del mjølsekker ble lagra på buret her. Det var tre bomber som falt på østsida av Tinglumselva. Jeg fant kratrene seinere. Snøen hadde nok dempa virkningen en del, men kratrene var ca. 2 m i diameter og knapt en meter djupe. Jeg renska opp et krater i kutrøa her og da plukka jeg ei sinkbøtte full med splinter.

ASBJØRN JØRGENSEN (f. 1923) bodde på Ner-Bjørg ca. 1 km nord for sen­trum.

Det var en godværsdag og vi kjørte frau oppi Austlia. Omtrent i middagstida mens vi drev og lesste lass kom det et voldsomt smell. Det var så kort og dump en smell, men svært kraftig. Begge hestene tok ut og for med en gang. Det kom ei bombe på hver side av fjøset hans Ola Ås. Om sommeren kjørte vi fast slåmaskina i bombesplinter nedpå ekra her, sa nært var det. Flyene kom fra sør da bombene ble sluppet. Ei bombe traff like ved bensinpumpa hans Johannes Overgard, og ei kom ned rett nedom innjorda på Skardet. Den eksploderte ikke, og ble senere åpna.

Bombene kom omtrent samtidig. Det sto ikke på lenge. Vi gjemte oss under lembrua mens det sto pa. Etterpå matte vi ut å finne igjen hestene. Vegvesenet arbeidde på vegen nordafor her. Mannskapet ble kjørt med lastebil opp i sentrum for å hjelpe til med slukking eller anna, men ingen ting kunne gjøres. Meieriet og trevarefabrikken brant ned.

I tida etter bombinga hadde vi tilhold under noen store grantrær om dagen og sov noen netter i et gammelt fjøs oppi Austlia. Det ble også sluppet bomber på vestsida av Ferja. Da det ble hogd tømmer i Bjørgfjellet etter krigen saga Oskar Røthe i bombesplinter med svansen. Det ble sagt at flyene måtte kvitte seg med bomber de egentlig skulle sluppet over Namsos, fordi de ikke kunne lande med bombelasten ombord.

Jeg tror noen av bombene ble sluppet for å ødelegge telegraflina. Noen dager før bombinga var det engelskmenn innkvartert i området her, blant annet hos Kristian Staven. En dag det kom et tysk speiderfly lavt over der stod engelskmennene ute og så på flyet, så tyskerne hadde nok observert allierte soldater her.

Det var sein vår i 1940. Det var ca. 80 cm snø sist i april. Det vet jeg fordi vi måtte måke oss ned på bar mark der fraudungene ble lagt. Da Samvirkelaget skulle evakueres til Kaldal måtte Kaldallia handmåkes. Det at det var så mye snø dempet nok virkningen av bombene en del.

OLAV KOLSTAD (f. 1915) bodde i Bjørgmyra like nord for sentrum.

Jeg var elektriker i Malm på den tida, men var heime på grunn av krigshandlingene. Det kom et forferdelig drønn og vi skjønte det var bomber. Først tenkte vi å søke dekning i kjelleren, men skjønte det var farlig hvis huset ble bombet i brann. Min kone Tora, som var gravid sprang ut barfot. Hun møtte doktor Amundsen som var ute i sjukebesøk og de måtte søke tilflukt i veggrøfta ved gården til Kristian Staven da bombene falt. De var så nært at de merket spruten av snø og jord fra eksplosjonene. Jeg sprang ned i skogen ved bekken like ved. Etterpå kom flyene tilbake og skjøt med maskingevær. Jeg så en hest med bekkvogn komme i full fart nedover fra sentrum. Oppi vogna satt Normann Moen.

HANS RØTHE (f. 1922) bodde i Brekka ca. 1,5 km nord for sentrum.

Bjørg. Gamle skogastu

Skogstua i Bjørgfjellet, vest for elva Ferja, der kvinner og barn søkte tilflukt under krigshandlingene. Bildet er tatt etter krigen.

Da engelskmennene kom hit ble husene i Brekka rekvirert. Det var lensmannen som kom med beskjed. Vi måtte flytte ut. Kvinnfolkene fôr til ei skogstue i Bjørgfjellet. Far og jeg bodde på Bjørg, og var heime og gjorde fjøs. Vi var på tur oppover til Bjørg etter fjøsstellet da bombene falt, og måtte søke tilflukt i veggrøfta. Vi så ei bombe som falt ved fjøset hans Ola Ås. Han stod utafor stua og så på sjøl, men ble ikke skadd. Det falt også ei bombe oppå Skardet. Da tyskerne kom tok de også husene våre i bruk, så det gikk ei tid før vi kunne flytte heim.

Sluttkommentar

Flere av de som minnes bombinga sier at flyene ble hindret i å nå sine egentlige mål, og var på tur tilbake til Værnes. Fordi flyene ikke kunne lande med bombelasten ombord ble den sluppet mer eller mindre tilfeldig på tilbaketuren. Dette kan nok stemme for bombene som falt i de ubebygde områdene langs Ferja, men bombinga av Namdalseid sentrum var planmessig gjennomført med stor grad av presisjon og treffsikkerhet, og skjedde over ei uke etter bombinga av Namsos. Ikke minst bestrykningen med mitraljøser etter bombeangrepet viser at dette ikke dreide seg om et uhell eller tilfeldig innfall. Flere husker også klart at flyene som slapp bomber kom fra sør. Luftvernsluppen «Bittern» ble for øvrig senket av bomber på Namsos havn samme dag.

Bombinga må sees på bakgrunn av Førerens ordre av 19. april om bombing av områder besatt av de allierte uten hensyn til sivilbefolkningen. Namdalseid lå på de alliertes framrykningsveg mot området lenger sør som var besatt av tyskerne. Engelskmennene oppholdt seg her til den 28. april, oppretta lasarett i ungdomshuset og allierte styrker lagret materiell og forsyninger i meieriets uthus. Flere har fortalt om tyske fly i lav høyde dagene forut mens engelske soldater oppholdt seg nettopp i de områdene som ble bombet og beskutt under angrepet. Det må anses som sikkert at tyskerne hadde observert og sannsynligvis fotografert den allierte aktiviteten på Namdalseid.

Ordren om alliert evakuering fra Namsos kom fra London 27. april om kvelden. Allerede neste morgen forlot soldatene Nam­dalseid i all hast. Tilbaketoget ble holdt hemmelig for de norske styrker. Først 2. mai fikk oberst Getz som var leder for de norske styrkene i Nord-Trøndelag beskjed om at den allierte offensiven var oppgitt. Det er derfor et åpent spørsmål om tyskerne kjente til at det ikke fantes militære mål på Namdalseid 30. april. Det virker imidlertid usannsynlig at tyskerne ville gjennomført et slikt angrep om de var klar over dette, spesielt i dette tidlige stadiet av krigen, da de fortsatt håpet å oppnå støtte i den norske opinionen. Det er også interessant at det i ordren fra Føreren og Wehrmacht henvises til steder som engelsk kringkasting har rapportert som besatt av de allierte. Det er mulig dette også gjaldt Namdalseid. Om morgenen 3. mai forlot de allierte Namsos. Samme kveld kom den første tyske avdelinga til Namdalseid.

I ei tid da ingen hadde hørt om krisepsykiatere og kriseteam taklet folk på Namdalseid det dramatiske flyangrepet og følgene godt. Melkeleveransene kom snart i gang, først som smørmottak i «Stiftsgårdens» kjeller. 25. november ble det vedtatt å levere melk til meieriet i Malm for kr. 0,21 pr. liter. Samvirkelaget tok på seg kjøringa for kr. 30 pr. tur. I april 1941 ble det nye meieriet tatt i bruk.

Rikard Vannebo ble kjørt til det provisoriske sjukehuset som ble opprettet på husmorskolen på Skogmo i Overhalla. Han kom heim om sommeren med gipset arm. Snekkerverkstedet ble gjenoppbygd og drifta kom i gang på nytt.

Erik Stenvik

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s