Tiltak til «emigrationens indskrænkning» – distriktspolitikk og næringsutvikling for hundre år siden

utvandring

800 000 nordmenn emigrerte til Amerika. Bare i årene 1902 til 1905 utvandra 90 000 personer, hvorav 40 000 menn mellom 15 og 29 år. Dette var et politisk problem som krevde mottiltak.

Norge har i dag verdens høgeste levestandard, men både fagfolk og menigmann, og til og med enkelte politikere, utrykker bekymring for framtida. Økonomisk og sosial ulikhet øker, utkantene avfolkes, jordbruket er i krise og klimaet i endring. Vil oljepengene strekke til, og vil velferdssamfunnet være i stand til å ta vare på stadig flere pensjonister og innvandrere på tilfredsstillende vis?

Tidlig på nittenhundretallet var nordmennene minst like bekymra for framtida. Den gang, da Norge var en fattig utkant i Europa, var det også migrasjon, folk var på vandring. Men den gang var det utvandring som skapte bekymring, og ikke innvandring slik det er i dag. Folk dro til Amerika i hopetall. Husmannsvesenet gikk i oppløsning, de unge og sterke forsvant fra bygd og by og det oppstod mangel på arbeidskraft. Noe måtte gjøres, og både nasjonale og lokale myndigheter iverksatte tiltak for å begrense utvandringa ved å stimulere til bosetting og næringsutvikling i bygdene. Nedenfor kan du lese mer om dette og om et konkret eksempel fra Namdalseid. En større gård ble delt opp i flere enheter som hver skulle brødfø en familie ved kombinasjon av jordbruk og annen virksomhet.

Sterke omstillinger og emigrasjonen som politisk problem ved inngangen til 1900-tallet

Mange har nok ei oppfatning av at raske omstillinger er noe som er knytta til våre dager, men også for hundre år siden var det norske samfunnet inne i sterke endringer som fikk stor virkning for enkeltmennesker, lokalmiljøet og landet som helhet. Industrialisering og urbanisering kom seint til Norge, men mot slutten av 1800-tallet hadde prosessen kommet så langt at bygdene ble ramma av det som i ettertid er kalla det store hamskiftet i landbruket. Vi fikk en overgang fra sjølberging og naturalhushold til et markedsretta handelsjordbruk som mellom anna førte til etablering av mottaks- og foredlingsanlegg for landbruksprodukter. Det var teknologiske framsteg og økonomiske forhold som dreiv utviklinga fram. Jernbane og dampbåt førte til internasjonal handel med korn, og åpna muligheter for bruk av kunstgjødsel og nye dyrkingsmåter. Industrialiseringa konkurrerte med landbruket om arbeidskrafta, og folk flytta til byene. Dette førte samtidig til at det åpna seg et nytt marked for matvarer. I tillegg ble Norge hardt ramma av utvandringa til Amerika. 800 000 nordmenn reiste over havet, og bare Irland bidro mer til busettinga av det nye kontinentet i forhold til folketallet. Bare i årene 1902 til 1905 utvandra 90 000 personer, hvorav 40 000 menn mellom 15 og 29 år. Denne utviklinga ga grunn til bekymring i samtida, noe dette sitatet fra ei lokalavis på Innherred 16. mars 1900 er et uttrykk for:

Udvandring til Amerika.

Der klages fra flere bygder over, at udvandringen til Amerika i aar foregaar i stor maalestok. Dette er et sørgeligt tidens tegn for mor Norge, som saa vel tiltrænger den arbeidskraft som findes inden landet; den unge og bedste arbeidsstyrke forlater os og de mange som faar føle savnet derved er fuldt beredigede i sine klager.

For en væsentlig del er det jordbrugerne som lider de største tab. Det er vanskeligt for dem at faa arbeidsfolk; en stor del af deres væsentligste indtægtskilder krumper på denne måde sammen, da de fornødne arbeider, som kræves for en vel udnyttet gaardsdrift ikke kan fræmmes.”

I 1907 holdt J. Fr. Klingenberg foredrag i Kristiania Kjøbmandsforening ”Om emigrasjonen og midler til motarbeidelse av denne” hvor han uttalte ”Det må skjære enhver fedrelandsvenn i hjertet å se uke etter uke skib fullastet av arbeidssterk og frisk ungdom forlate landet. – Alle disse skarer av ungdom har vårt fattige land vernet om, fødd og klædt, gitt undervisning og opdragelse. Når de så er kommet op i den alder, at landet venter produktivt arbeide av dem, forlater de oss. Det er for å drøfte midler til å motarbeide denne overhåndtagende emigrasjon, at dette møte er sammenkalt.” Året etter, i 1908 ble «Selskabet til Emigrationens indskrænkning» oppretta med Johan E. Mellbye som formann. Formålet var en form for «indre kolonisering» ved å snu migrasjonen mot ubrukte deler av landet som erstatning for emigrasjonen til Amerika. I 1915 skifta «Selskabet til Emigrationens indskrænkning» navn til «Ny jord» og organiserte innkjøp av arealer og tilrettelegging for bureising over hele landet.

Allerede i 1890-åra begynte myndighetene å hjelpe arbeidsfolk med å skaffe seg jord gjennom ”Jorddyrkingsfondet” og andre stimulerings- og støttetiltak for å motvirke de uheldige konsekvensene av utvandringa. Stortinget oppnevnte ”Arbeiderkommisjonen” med Johan Castberg som leder, og i 1903 ble ”Den norske arbeiderbrug- og boligbank” oppretta. Den ga rimelige lån til enkeltpersoner for kjøp av parseller på mellom 5 og 20 dekar dyrka jord med sikte på etablering av småbruk. Formålet var å bremse utflyttinga fra bygdene, fremme oppdyrkinga av landet og sikre stabil arbeidskraft på bygdene i form av ”jordeiende arbeidere”. Fram til 1913 ble det etablert 13000 slike bruk.

I ”Dagbok for Namdalseidets herredsstyre” finner vi bevis for at forvaltninga den gang var effektiv: ”Modtaget 8/3 1904. Bestyrelsen for Arbeiderbrug og Boligbank sender approberet Indstruks for den i lov om Arbeiderbrug og Boliglaan af 9de juni 1903 omhandlede Arbeidskomite. 9/3 sendt Indstruksen til John Buvarp.”

Nå kunne kommunen tilby rimelige lån til etablering av nye heimer.

Bjørg ca. 1890

Lensmannsgården Bjørg i siste del av 1800-tallet.

Gården Bjørg i handel.

Lensmann Salamon Høyer Dahlback kjøpte Gården Bjørg (også kalt Bjørgan) i Namdalseid av enka etter forgjengeren sin i embetet, Hans Peter Waleur, i 1891. Gården var etter måten stor og veldrevet, men Dahlback lyktes dårlig som bonde, og ingen av de fire sønnene viste interesse for gården. Den eldste reiste til Amerika, den andre utdanna seg til dyrlege i Danmark, den tredje ble lensmann i Klæbu og den yngste fiolinist i Oslo. Dahlback ble tvunget til å selge Bjørg av økonomiske årsaker, kan hende fordi det kosta for mye å hjelpe sønnene fram.

Brødrene Lars og Johan Torgerhaug fra Kolvereid, som kjøpte gården i 1904, lyktes heller ikke som bønder på Bjørg, og i 1907 ble gården solgt til «Bangdalsbruget» ved Oscar Collet. Collet- familien hadde innsett at det lå store fortjenestemuligheter i tømmer og treforedling og hadde fra sist på 1800-tallet kjøpt opp store skogeiendommer i Namdalen og dreiv sagbruk og tresliperi. Det var skogen som var av interesse for dem, og det er grunn til å tru at planen var å selge fra hus og jord seinere.

Dyktige politikere ser mulighetene og nytter høvet.

Samtidig hadde Collet-brødrene kjøpt «Kaldalbruget». Dette var en handel med så stort omfang at det krevdes statlig konsesjon. I november 1907 fikk Namdalseid kommune beskjed om at Bangdalsbrugets søknad om konsesjon i samband ned kjøpet av Kaldalbruget, som hadde eiendommer i Namdalseid, Beitstad og Fosnes, måtte behandles på nytt. I den forbindelse skulle de berørte kommuner avgi uttalelse. Like etter ble det innleda forhandlinger mellom Oscar Collet og Namdalseid kommune om salg av deler av Bjørg. Det kan være tilfeldig at det var et sammenfall i tid, men det er åpenbart at det var viktig for eierne av Bangdalsbruget at kommunen stilte seg positivt til konsesjonssøknaden, og dagboka for herredsstyret antyder at politikerne med ordfører Henrik Elden i spissen har utnytta dette i forhandlingene, uten at det er sagt direkte.

Etter langvarige forhandlinger, først om pris, deretter om grenselinja mot skogen som Collet ville beholde, ble handelen gjennomført 20. februar 1909. Samme dag sendte ordføreren ”bekjentgjørelse til Indtrøndelagens expedition om at liebhabere der ønsker at komme i besiddelse af et eget hjem paa Bjørgan sender medelelse derom til ordf. inden 1. mai”.

Det viste seg at interessen var stor. Allerede 8. mars kom første henvendelse og senere fulgte nye slag i slag, alt nøyaktig innført i dagboka. Kommunen fikk henvendelser fra mer enn 20 personer som ønsket å kjøpe parseller av Bjørg, blant disse også Johan Torgerhaug som hadde solgt gården til Collet.

Bjørg. Flyfoto 1963

Flyfoto fra 1963 viser Sørbjørg (Bjørgan søndre) i det gamle tunet øverst, det nye tunet på Nordbjørg (Bjørgan nordre) i midten og Bonhaug nederst.

Nye heimer og arbeidsplasser.

Herredsstyret vedtok å dele Bjørg i 3 gårder, Bjørgan nordre, søndre og nedre, og 6 arbeiderbruk. Disse fikk navnene Solli, Austli, Bjørgaune, Bonhaug, Kirkvold og Myr. Dessuten fikk Hans Røthe kjøpe en parsell som tillegg til sin eiendom Brekka, opprinnelig en husmannsplass under Bjørg som var fradelt i 1860-åra. Bygningsmassen ble også fordelt slik at flere mindre bygninger ble revet og flytta til de nye heimene. De som kjøpte gårdpartene var Ole Tinglum, Olaf Hundset og Kristian Brørs, mens ”arbeiderbrukene” gikk til Angel Grytten, Anton Kaldal (Jørgensen), Eilert Stakset, Ole Hansen Leknes, Bernt Bratlimoen og Kristian Staven. I tillegg fikk Ole B. Aas kjøpe en parsell. Han kjøpte også ”en snedkerstue” på Bjørg for 100 kroner som han flytta og brukte som bolig.

Chr. Elden, Oluf Kolstad, M. Waade og Hans Berre ble oppnevnt som skylddelingsmenn. Forretningen tok 3 dager og kom på til sammen kr. 78,80. Av dette utgjorde ”Automobilskyds” hele kr 52,80, mens karene hadde kr 2 i godtgjørelse pr. dag. Bilruta fra Steinkjer til Rødhammer var oppretta året før som en av de aller første i landet. Den moderne tid hadde i sannhet gjort sitt inntog!

Kommunen hadde ingen utgifter på transaksjonen. De sørga for å ta inn hele kjøpesummen på kr.12500 gjennom salg av parsellene. De tre gårdene overtok påhvilende gjeld i hypotekbanken og arbeiderbrukene ble finansiert med lån i arbeiderbruk- og boligbanken.

I herredsstyrets dagbok finnes et interessant apropos som viser engasjement, og kanskje en smule bekymring hos noen av bygdas menn i samband med næringsutviklingsprosjektet:

”Modtaget 28/8 1909. Skrivelse fra Hrr. Ole Holien, O. Staven, O. Havik og Petrus Berre hvori henstilles til Herredsstyret at foretage valg paa 6 eller 8 medlemmer av styret for Namdalseidets Jordbrugsfond samt bevilge kr. 5000,00 for aaret av herredskassen til hjelp for smaabrukere. Hoslagt udarbeidede love for fondet”. Det ser ikke ut til at henstillingen ble tatt til følge.

Fra Stavenberget

Utsikt fra Stavenberget i sør på 1980-tallet viser tunet på Bjørg (Bjørgan nordre og søndre) i forgrunnen, Bjørgaune til høgre og Nerbjørg (Bjørgan nedre) og Brekka lenger bak.

Mer enn hundre år er gått.

Arbeiderbrukene Solli og Austli ble etter noen år innlemma i Nedre Bjørgan som i dag inngår i samdrift med en annen gård i bygda. De fire øvrige arbeiderbrukene ble gjennom nydyrking utvida til sjølstendige gårder og alle var i drift til etter krigen. Nordre og Søndre Bjørgan er seinere slått sammen, og skogen er kjøpt tilbake fra Collet-familien. Denne gården heter i dag Bjørg og har gårdsnummer 148, bruksnummer 1. Her drives kjøttproduksjon med sau, storfe og svin. Arbeiderbruket Bonhaug er bygd ut til et moderne melkeproduksjonsbruk. Slik er det i dag to heltids, sjølstendige driftsenheter med husdyr igjen av de ni eiendommene som ble utparsellert av Bjørg i 1909.  Bjørgaune og Myr består som eiendommer og er bosted for folk med annet erverv mens jorda er bortleid. Kirkvold er blitt feriested og jorda er solgt som tilleggsjord til Bonhaug.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s