Av Erik Stenvik

Ferdsel over eid slik det ble framstilt i «Historien om de nordiske folkene» av den svenske erkebiskopen Olaus Magnus på 1500-tallet.

Før veier og kjøredoninger fantes var båten det foretrukne transportmiddelet sommerstid. Det var lettere å ro eller segle enn å ta seg fram til fots i ulendt terreng. Utaskjærs var det risikabelt å ferdes i små åpne farkoster og vindens luner gjorde skipstrafikken langsom og uforutsigbar, derfor ble fjorder og vatn foretrukket. Når den ene vassvegen tok slutt var det om å gjøre å ta korteste veg over land til den neste. Et eid er ei innsnevring av landskapet med vann på begge sider, og slike eid var av stor betydning for ferdselen før i tida. De var også viktige møteplasser og sentra for makt og kontroll. Var avstanden kort og terrenget gunstig ble det betegna som drageid fordi båten kunne dras over land til neste fjord, hvis ikke var en avhengig av å låne eller leie båt på andre sida, eller ha egen båt på begge sider.

Eidet mellom nordenden av Trondheimsfjorden og Løgnin, som er den sørlige utløperen av Namsenfjorden, har fra de eldste tider vært et bindeledd mellom Sør- og Nord-Norge. Det er omtalt i sagalitteraturen og rikt på kulturminner. Funn av arabiske sølvmynter og en større sølvskatt fra vikingtid bekrefter områdets betydning den gang. Fra gammel tid het det bare Eid, eller Eldueid etter den dominerende gården og middelalderens kirkested på sørsida av eidet. I dansketida fikk det navnet Namdalseid, eller «Nummedalseidet» som det ble skrevet. I dagligtale kalles det fortsatt bare for Eidet lokalt.  Etter at dampskipene ble satt i trafikk og bilen fikk innpass har de indre vassvegene tapt i betydning, men vegen over Namdalseid er fortsatt et viktig bindeledd mellom Innherred og Namdalen.

Les videre →