Om ljå og rive og fôrberging fra inn- og utmark før i tida

Slåttonn på Vada i Verran omkring 1900. Her ser vi 8 mann i skårgang med ljå og rakstertausa i bakgrunnen. Men hesteslåmaskina er og plass og hamskiftet er i gang. Bildet tilhører Beitstaden Historielags bildesamling.

I det førindustrielle sjølbergingsjordbruket var ressursene i utmarka grunnlaget for det meste av husdyrproduksjonen. Om sommeren var det seterdrift og om vinteren holdt høyet fra utslåttene liv i buskapen, samtidig som det ga gjødsel til innmarka neste sommer. I vår tid har bruken av maskiner, kunstgjødsel og kraftfôr ført til sterke strukturendringer i landbruket. Når gårder legges ned og drifta opphører gror beitearealer og slåttemarker igjen. De vakre blomsterengene som fortsatt finnes er det synlige uttrykket for en kulturarv som er ferd med å gå tapt. Den omfatter også kunnskap om redskap og arbeidsteknikk som må overføres fra tradisjonsbærere med praktisk erfaring til nye generasjoner.

Bruken av utmarka

Det har bodd mennesker i Norge i omkring 10 000 år. I nesten hele denne perioden er det sjøen og utmarka som har vært grunnlaget for livberging. Også etter at jord- og husdyrbruk ble innført var utmarksbruken en forutsetning for det meste av produksjonen, men i løpet av de siste 150 åra har industrialiseringa gradvis gjort oss mindre avhengig av ressursene der.

På slutten av 1800-tallet gjennomgikk jordbruket store endringer som seinere er blitt kalt ”det store hamskiftet”.  Fra et høstings- og sjølbergingsjordbruk, der hver gård i hovedsak var sjølforsynt ved naturalhushold og sjølproduserte redskaper, kom en overgang til handelsjordbruk hvor innkjøpte driftsmidler som maskiner, kunstgjødsel og såvarer måtte finansieres gjennom salg av råvarer i et marked.

Før denne tida var utmarka mange steder det viktigste eksistensgrunnlaget. Fjellet ga fisk og vilt og skogen fyringsved, gjerdefang, tømmer og emneved. Men det var likevel beite til buskapen som betydde mest, og seterbruket sto sentralt. Når det ble for lite beite ved gården dro dyra lengre og lengre ut i marka for å finne fôr. Da ble det etter hvert mer praktisk å bygge hus ute i marka og melke der, i stedet for å ta den lange vegen heim to ganger i døgnet. Dessuten kunne en på dette viset unngå at dyra gjorde skade på åker og eng heime. Slik oppsto setra. En gård kunne ha flere setre som ble brukt til ulike tider. Heimsetra ble brukt vår og høst, mens fjellsetra ble brukt om sommeren.

Det meste av vinterfôret kom også fra utmarka som høy fra myr- og fjellslåtter og i form av mose, lauv og skav. I dag er det vanskelig å fatte hvor viktig fôrberginga i utmarka var, og hvor stort omfang den hadde. Store deler av året var folk sysselsatt med dette. Fôret ble slått og tørka om sommeren og kjørt heim på sledeføre om vinteren.  Det ga også gjødsel som var en forutsetning for åkerproduksjonen på innmarka neste sommer.

Det er først i nyere tid bruken og betydningen av utmarka kan dokumenteres med statistiske opplysninger. Det finnes likevel mange kilder som beskriver dette langt tilbake i historien. Adam av Bremen skreiv i 1075 dette om folkene i Norden: ”På arabisk vis held folk buskapen sin lenge i øydemarkene, og dei held livet oppe på den måten at dei nyttar mjølka av feet til mat og ulla til kledning.” Frostatingslova som ble skriftfesta et par hundre år seinere omtaler rettsforhold knytta til seterdrift og slått i allmenningen: ”Alle slåtter i allmenningen skal den først ha i tolv månader som først set ljåen sin i dei. Sel kan kvar mann gjera seg i allmenningen og sitja der i sommarsete, om han vil.” I en firebinds topografisk-økonomisk beskrivelse av Danmark og Norge midt på 1600-tallet har Arent Berntsen via et helt kapittel i bind to til ”Sætter Boel eller Støel udi Norge”. Der står det at til hver gård eller bygd i Norge hører ei seter. Det er et fehus i utmarka langt fra bygda, ei halv, ei hel eller flere mil til fjells, i et område som ”aff Arildtz Tid” har vært brukt til seter, og der smått og stort fe har godt beite. Det var lovbestemt at krøtter skulle føres til fjell og utmark før to måneder var gått av sommeren og ikke tas heim før etter at innhøstinga var over.

I en eksaminasjonsprotokoll for Snåsa, Stod og Inderøy fra 1723 kommer embetsverkets og overklassens syn på driftsmåten til uttrykk: ”Ichuns saare liden Græsning paa Gaardens Hiemjorder, og derfor maa hele Sommeren widtløftig til Fields strippe om deris Creaturer, hvor de da slaaer og sancher det ringe Fourage, paa hvis mange Miilers Kiørsel fra Fiælderne de næsten anvender den heele Vinter.” Samuel Laing, en skotte som oppholdt seg i Nord-Trøndelag i tre år på 1830-tallet, uttrykker det mer positivt. Oversatt fra engelsk sier han dette om bruken av fjell og utmark: ”Disse områdene kaster lite av seg når det gjelder mat og underhold i forhold til arealet, likevel er de slett ikke uten verdi. En stor andel av husdyra i de lavereliggende bygdene beiter her fire måneder i året; og nesten alt det buskapene i landet produserer av melkeprodukter, kjøtt og talg kommer fra slike beiteområder. Melkeproduktene, – ost, smør og melk i en mengde ulike variasjoner og tilberedninger, inngår i stor utstrekning i det daglige kostholdet. Selv de fattigste har slik mat, og for den som er i stand til å skaffe seg ei ku vil ost og smør fra de enorme fjellviddene alltid være tilgjengelig.”

I samband med matrikuleringa av gårdene på 1860-tallet ble også høyavlingene fra utmarka registrert. For eksempel ble det i gamle Namdalseid herred i 1863 høsta over 2 000 lass høy i utmarka dette året. Hvis vi anslår vekta av et vinterlass til 250 kg, er det tale om ei avling på minst 500 tonn høy fra utmarka. Nyere forskning har vist at avlinga på utslåtter kan variere fra 20 – 30 kg høy per dekar på lågproduktive myrer til 100 – 150 kg på gode slåttenger. Jordbrukstellingene for 1918 viser gjennomsnittsavling på bare 40 kg per dekar for utmarksslått i Nord-Trøndelag. For Namdalseid, som har relativt stor andel av lågproduktive myrer, må det bety at minst 12 500 mål i utmarka ble slått i utmarka dette året.

For det siste hundreåret har vi et rikt materiale gjennom jordbrukstellingene som starta i 1907 og er gjentatt med ca ti års mellomrom seinere. Innholdet har endra seg noe over tid. For eksempel forsvant oppgavene over utmarksslått og seterbruk etter krigen da disse driftsformene etter hvert fikk lite omfang og ble betrakta som umoderne og betydningsløse.

Allerede i 1907, da den første tellinga ble gjennomført, var meierier og moderne driftsformer introdusert og utmarksbruken i sterk tilbakegang. Utmarkslått, beiting og seterdrift hadde betydelig mindre omfang enn 50 år tidligere, men tellingene gir likevel et godt bilde av utviklinga og de endringene som har skjedd.

I 1907 hadde Nord-Trøndelag 1485 setre i drift. Fram til krigen var antallet redusert med over 90 % til 111 i 1939. Utmarksslåtten er registrert i antall dekar i tellingene fra 1907 til 1949 og viser et dramatisk fall i denne perioden fra 163 000 til 5 000 dekar. I 1918 er både arealet og avlinga registrert, henholdsvis 116 820 dekar og 4 692 tonn høy som gir ei gjennomsnittsavling på 40 kg høy per dekar. For 1918 finnes også oppgaver over annet fôr fra utmarka i Nord-Trøndelag: 101,7 tonn lauv, 1.2 tonn mose og reinlav, 140,6 tonn lyng, 25,7 tonn skav og beit og 2,6 tonn rognbær.

Slåttonn på Benan i Beitstad ca. 1920. Slåtten krevde stort mannskap. Her har 14 personer og 5 hester fått ei velfortjent kvilestund. Bildet tilhører Beitstaden Historielags bildesamling.

Slåttonna

På 1960-tallet fortrengte traktoren hesten som dominerende trekkraft i det norske landbruket. Det hadde flere årsaker, men en viktig faktor var introduksjonen av slaghøsteren, som gjorde det mulig med direkte høsting og ensilering av rått gras i stort omfang. Seinere har skiveslåmaskiner og rundballepakking effektivisert grashøstinga ytterligere. Ny teknologi og bruk av fossil energi har redusert arbeidskraftbehovet dramatisk. Slåtten tar kort tid, og det er mulig å gjennomføre to eller flere innhøstinger i løpet av en sesong. Rett tidspunkt for slåtten er i våre dager regna for å være ved begynnende skyting, det vil si når graset begynner å skyte aks. Bruk av kunstgjødsel og gjentatte høstinger gir grovfôr med høg forenhetskonsentrasjon som i kombinasjon med kraftfôr gir grunnlag for avdrått også i vinterhalvåret.

Før industrialiseringa av jordbruket tok til ble den beste jorda brukt til åker. Produksjon av melk og kjøtt foregikk om sommeren og var i hovedsak basert på beiting i havnehager og utmark. Det meste av sommerhalvåret gikk likevel med til å høste vinterfôret som måtte til for å berge buskapen over til neste beitesesong. Store arealer eng og myr ble slått med ljå, og graset ble tørka på bakken eller i hesjer. Høyet ble lagra på låven, eller i løer og stakker for å bli kjørt heim med slede på vinterføre. Dette var så arbeidskrevende at mer enn ei innhøsting var utenkelig. Det var viktig at denne ene slåtten ga ei stor avling, slik at størst mulig buskapen kunne fores over vinteren og gi grunnlag for produksjon basert på beite neste sommer. Derfor starta slåtten først ved den tida graset blomstra. Det ga størst avlingsmengde. Etterveksten på innmarka, som ble kalt hå, ble nytta til beite for buskapen når den kom heim fra utmarksbeite om høsten.

Utsnitt av primstav fra 1605 som tilhører Egge museum i Steinkjer. Symbolene markerer fra venstre Botsok 17.juni, Jonsok 24.juni, Persok 29.juni, Syftesok 2.juli, Kjell Fut 8.juni, Knutsok 10.juli, Midtsommerdag markert med hel tverrstrek 14.juli, Marit vassause 20.juli, Mari stol 22.juli og Jakop våthatt 25.juli. Her ser vi at ljåen er plassert på 8. og riva på 10.juli, til tross for at det er 10.juli som har tilnavnet ”Knut med ljåen” og 12.juli ”Kari med riva”.

Når begynte slåtten?

Om vi spør eldre folk når slåtten begynte før i tida får vi sjelden mer presist svar enn at det var i juli. Datoen var avhengig av grasets utvikling, det vil si året, og ikke minst været. Det hadde liten hensikt å starte slåtten om regnet hølja ned, men tida var inne når ljåblommen blomstra og frøene rasla i frøhuset på småengkallen. Det finnes også tradisjon og kilder som kan fortelle mer presist om når slåttona tok til. Arbeidskraft ble til dels henta langveis fra. Det var vanlig at folk fra kysten reiste til innlandsbygdene og tok seg arbeid som ”slåttakarer” og ”onnatauser”. Avtaler om slikt arbeid ble ofte gjort året i forveien, og tid for oppmøte kunne være andre eller tredje uke i juli. I Namdalen skulle slåtten etter tradisjonen starte ”føst hoinndagsvokko”, første uke i hundedagene som tok til 23. juli. Når slåtten enkelte år begynte tidligere enn dette sa de at de tok til ”vokko førri den føst” eller ”fjorten daga førri den føst”.

Fra nyere tid finnes også skriftlig dokumentasjon for når slåtten begynte. Ingebrigt Jørgensen Brunstad var bonde på gården Brunstad i Kvam i Steinkjer fra 1854 til sin død i 1876. I denne perioden førte han ei omfattende dagbok som er oppbevart i statsarkivet i Trondheim og dessuten tilgjengelig i trykt form. Ved å gå gjennom boka finner vi at tidligste start for slåtten i denne perioden var 11. juli (1860), og seineste var 31. juli (1869). Starttidspunktet varierte altså innafor et tidsrom på 3 uker. Dagboka forteller også at slåtten oftest begynte like etter at buskapen var sendt til seters. Slik kunne tradisjon, tilgang på fjellbeite og praktiske forhold være med på å bestemme når slåtten tok til. Med et middel omkring 20. juli samsvarer dette godt med tradisjonen fra Namdalen.

Fra hedensk tid har det eksistert enkle kalendere i form av merkestaver med runetegn som viste inndelinga av året. Etter at kristendommen ble innført ble disse runestavene tilpassa religiøse høgtider og videreført i primstaven. Katolske merkedager ble i stor utstrekning også tillagt folkelige tolkninger og innhold fra førkristen tid. Et eksempel på hvor sterk tradisjonen kan være viser det faktum at vi fortsatt bruker de hedenske navna på ukedagene.

På primstaven, som vanligvis var skåret ut av ei trefjøl, var året delt i to med vinterhalvåret, ”Vetrlid”, på den ene sida, og sommerhalvåret, ”Sumarlid”, på den andre. Skillet gikk ved 14. oktober og 14. april. Hver dag var markert med et lite hakk, og merkedagene med et symbol. Det er tre merkedager som knyttes til slåtten. 8. juli er minnedag for St. Kilian, en irsk geistlig som i norsk tradisjon har fått navnet ”Kjell fut”. Den ble av og til blanda sammen med 10. juli, som heter Knutsok til minne om den danske kong Knut Sveinson. Denne dagen ble også kalt ”Knut med ljåen”. Begge disse dagene ble alternativt markert med en ljå eller ei krone. 12. juli er også en merkedag, markert med ei rive, og kalles ”Kari med riva”. Hvem denne Kari var er ukjent i dag, men enda lever tradisjonen omkring disse merkedagene i form av utsegner som: ”Kjell fut og kong Knut driver bonden med ljåen ut”, eller ”først kjem `n Knut med ljåen og så kjem `a Kari med riva etter”. Det stemte godt med fordelinga av oppgavene, slåttekaren kom først, deretter rakstertausa som breidde og vendte graset slik at det kunne tørke. Likevel kunne veksten variere fra år til år slik at slåtten måtte forskyves.

Dersom vi tar hensyn til at slåtten begynte noe tidligere lenger sør og nærmere kysten enn eksemplene fra Namdalen og Kvam viser, er konklusjonen at den urgamle tradisjon som finnes nedfelt i primstaven har gyldighet for store deler av Norge.

Tre gamle ljåer med langorv fra Trøndelag. Alle er av den vanlige overarmstypen, men emnevalg, utforming og farge er forskjellig. Til høgre: Ole Rønning fra Stjørdal svinger ljåen.

Ljåen

I den tidligste fasen av husdyrholdet i Norge gikk dyra ute hele året og livnærte seg på beite. I jernalderen fikk vi ei klimaendring med lavere temperaturer og mer nedbør, samtidig som større områder i innlandet ble bosatt. Dette gjorde det nødvendig å fôre dyra om vinteren. Fôrberging i sin enkleste form kan foregå ved hjelp av hendene, men ljåen og riva forlenger armene og effektiviserer bruken av menneskekroppen til dette arbeidet. Høsting av gras i større omfang lot seg først gjennomføre da jernet var tilgjengelig som redskapsmateriale, og ljåen som redskapstype kan dateres tilbake til eldre jernalder.

I våre dager blir ljåene fabrikkmessig framstilt i helstål, mens de i tidligere tider ble handsmidd av mjukt stål. Den gang ble ljåen kvessa ved at eggen ble hamra mot en ambolt. Denne teknikken ble kalt tynsling, og ljå typen for tynsle-ljå. Slike ljåer er fortsatt i bruk i Mellom-Europa, men i vårt land begynte smedene etter hvert å legge inn eggstål i ljåene. Hardt eller herda stål kan ikke kvesses ved kaldhamring, og både ljåer med innlagt eggstål og ljåer i helstål må kvesses på slipestein. Roterende slipesteiner var i bruk allerede på 1600-tallet, og i dag er det ingen levende tradisjon for tynsling av ljåer i Norge.

Ljåene varierer i lengde, og størrelsen ble tidligere angitt i antall kvart fra tangen til spissen. En kvart er det samme som en kvart alen (62,8 cm), eller vel 15 cm. Det tilsvarer omtrent avstanden i spennet mellom tommeltott og pekefinger på en voksen kar. Tradisjonelt fantes ljåene for langorv i størrelser fra fire til åtte kvart, eller fra en til to alen. Korte ljåer ble brukt på kupert og ulendt mark, mens de lengste på 7 og 8 kvart ble brukt til myrslått.

Ljåen festes til et skaft som kalles orv. Det finnes to hovedtyper, stuttorv og langorv. Stuttorvet er som navnet sier kort, under 1,5 m, og holdes med ei eller begge hender. Det egner seg godt i bratte bakker og ulendt terreng og brukes i første rekke på vestlandet. Langorvet er omkring to meter langt og har handtak som er montert på selve stammen. Den nordiske varianten som er vanlig i Norge og nordlige Sverige, overarmsorvet, har et avflata parti øverst som kviler mot venstre overarm. Det har et grep for høgre hand om lag på midten som har lokale navn som kakk, knagg eller handvol. Lenger oppe er det et handtak for venstre hand som kalles hansken. Den står ut fra stammen på orvet i 90 graders vinkel i forhold til handvolen, men har ei utforming som gjør at grepene for begge hender er parallelle i en avstand som tilsvarer skulderbredden på slåttekaren, eller avstanden mellom albuespiss og fingerknokene, det vil si ca 45 cm. Lengden av orvet tilpasses kroppshøgda slik at hansken rekker opp i armhula når ljåen plasseres på bakken inntil foten. En annen mal for lengda på orvet er at enden ved ljåen skal være midt på brystet når mannen holder i nedre handtak på orvet og strekker arma rett ut til sida.

Emne til orv måtte velges blant de treslag som fantes i området. Mange steder ble det brukt furu eller gran, og da var orvet gjerne rett med firkanta tverrsnitt opp til hansken. Derfra vida det seg ut i et avrunda og krumt parti som tjente som anlegg mot venstre overarm. Andre steder var det tradisjon for å velge bjørk, selje eller anna lauvvirke. Da kunne en finne emner som gjorde at orv og avgreining for hansken kunne framstilles i ett stykke. På slike orv har gjerne stammen en liten bue og rundt tverrsnitt opp til hansken der det vider seg ut for anlegget mot overarma. Handvolen, og i sær hansken og toppen på orvet, kunne få særskilte dekorasjoner og fin utforming. Orvene ble gjerne malt, og fargevalget var ofte basert på lokal tradisjon. Den delen av orvet det gikk hardest ut over var enden ned mot ljåen. Når det ble slitt kunne en ”skjefte innpå”, men da ble orvet etter hvert for kort og måtte overlates til en kortere person eller skjøtes på. Det hendte også at den gamle handvolen og hansken ble flytta over på et nytt orv.

Ljåen har en tange som tradisjonelt ble festa til orvet med ei reim som ble stramma med en kile. Særlig godt egna til formålet var kvitfiskskinn. Seinere ble det brukt ståltrådsurring og metallhylse med kiler eller patentklemmer med skruing. Langt tilbake i tida, da de slo i utmarka, var det vanlig å slipe lause ljåer, og nyslipt ljå ble ”lagt i orv” når den som var i bruk ble ukvass. I nyere tid, i alle fall i Trøndelag, ble ljåen slipt mens den lå i orvet. Den ble slipt på begge sider og orvet kvilte på skuldra til den som slipte når undersida ble slipt og med enden på bakken når oversida sto for tur. Steinen skal rotere mot eggen under sliping. Når ljåen var nyslipt, og dessuten flere ganger i økta, måtte ljåen brynes, eller heines som det heter i Trøndelag. Etter flere gangers heining ble eggen for tverr og ljåen måtte på slipesteinen igjen.

Ljåen må justeres og teknikken oppøves slik at slåtten utføres med så liten energiinnsats som mulig. Graset skal ikke hugges av. Ljåen skal beskrive en halvsirkel foran og til sidene for den som slår. Under bevegelsen skjæres graset over og føres med ljåen ut til sida. Der blir det liggende igjen i ”skåren” når ljåen føres tilbake langs bakken for et nytt drag, samtidig som den som slår beveger seg med ørsmå skritt framover. For at dette skal skje uten unødig bruk av krefter er det avgjørende at ljåen er kvass og har rett innstilling. Når en sikter langsetter orvet skal ljåen peke midt mellom de to handtakene. Vinkelen mellom stammen på orvet og ljåen, som måles ved å sette den opp ned mot en vegg eller stolpe, skal som utgangspunkt være slik at avstanden mellom enden av orvet og ljåen skal være like stor målt langs orvet og direkte til spissen. Dersom avstanden til spissen økes, for eksempel med en tomme, slik at vinkelen blir stump kalles det at ”ljåen ligg ein tomm frammi”. Da går slåtten raskere på tynn eng, men på tjukk eng krever det for mye kraft. Ljåen må dessuten ha rett jordsøkning, det vil si at eggen er ca en fingerbredd over bakken når ryggen på ljåen kviler mot marka i slåttestilling.

Til venstre: Rikt dekorert kvinnerive fra 1807 som tilhører Egge museum i Steinkjer. Til tross for sin høge alder har denne riva nesten alle de originale tinnene i behold. Den har nok ikke vært et helt vanlig arbeidsredskap og kan opprinnelig ha vært en ”friargave” til den utkårede. Til høgre: Kårmannens arbeidsrom i det freda gårdsanlegget på Oppgården Kveli i Lierne. Framstilling og vøling av redskaper var vinterarbeid, og her ser vi ferdige river oppunder taket, rivehoder på veggen og en hel kasse med rivetinner i forgrunnen.

Riva

Rivene varierte i størrelse avhengig av hvem som skulle bruke dem, store og kraftige mannfolkriver og mindre utgaver med kortere tinner for unger og kvinnfolk. Den tradisjonelle rivetypen består av flere deler av ulike treslag. Skaftet skal være av kvistfritt bartre, gran eller furu, og er rundt i tverrsnitt. Det har et bredere parti nederst med ei tunge som går igjennom en åpning midt i rivehodet, som lages av bjørk. De midterste tinnene går gjennom både hodet og tunga og holder delene sammen. Hodet skal ha krumning i to plan for å gi rett anlegg mot bakken under arbeidet. Rivetinnene skal være av hardt og seigt materiale, helst hegg, men rogn og bjørk ble også brukt. De sitter i koniske hull i rivehodet og har en liten utvidelse øverst som hindrer at de ikke faller ut når de bankes gjennom hullene fra undersida. En rivetinn er enkel å skifte, og det var vanlig å ha nye ferdig til erstatning for de som røk under arbeidet. Rivehodet og nederste enden av skaftet ble gjerne malt.

Riva ble brukt til flere formål. Når høyet ble tørka på bakken måtte skårene som ljåen la igjen breies utover slik at sol og vind kunne virke på graset. Etter noen timer skulle graset vendes slik at det som lå mot bakken kunne tørke. Da måtte en ”kå” med riva, som denne operasjonen kalles. Hvis det kom regn i høyet ble kvaliteten sterkt forringa. Var det fare for regn måtte derfor graset rakes sammen og samles i såter slik at bare det ytterste laget ble vått. Når regnet var over og bakken tørr ble graset kasta utover igjen. Var været dårlig kunne tørkinga kreve mye arbeid og ta lang tid. Når høyet var tørt måtte det rakes i hop og lagres på låven, i løa eller i en stakk. Riva var også nødvendig når en brukte hesjer. Først måtte graset rakes i hop, og var det korte strå var det lettere å få det til å henge på hesja om en laga ”kjemmer” med riva. Når høyet skulle i hus måtte riva fram for å ta ”etterraksten” for hvert strå var verdifullt i vårknipa.

Urterik slåttemark på Beitland i Forradal, Stjørdal. Slike blomsterenger blir til gjennom mange generasjoners innsats med ljå og rive. Når slåtten opphører gror de igjen og blir borte. 

Artsrike slåttemarker er biologiske kulturminner

I moderne jordbruk er intensiv drift og høg avling ved hjelp av monokultur, maskiner og kjemikalier idealet. Det som ikke er sådd eller planta oppfattes som ugras og skal bekjempes. Tidligere tiders høstingsjordbruk var basert på bruk av lokale ressurser og samspill med naturen. Slått og beiting holdt landskapet åpent og skapte gode vilkår for et mangfold av vekster, insekter og fugler som i dag er trua av utryddelse. På brattlendte og avsidesliggende arealer der bruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og moderne maskiner ikke har fått innpass finnes fortsatt rester av det førindustrielle jordbrukslandskapet. De artsrike slåttemarkene er ”biologiske kulturminner” etter mange generasjoners arbeid med ljå og rive. Å ta vare på dette forutsetter kunnskaper og holdninger som svært få i vår tid har. Lærebøker alene duger ikke når samspillet mellom naturgrunnlag, materialvalg, redskapsutforming og arbeidsteknikk skal formidles. Det må læres gjennom erfaring under kyndig veiledning, og det haster, for de som vet og kan er allerede langt oppe i årene.

Myndighetene har vedtatt at verdifull slåttemark skal bevares og Direktoratet for naturforvaltning har nå satt i verk Handlingsplan for slåttemark. Målet er å sikre skjøtsel av slåttemark av nasjonal og regional verdi over hele landet. Fylkesmennene har ansvar for gjennomføring i det enkelte fylke og gir tilskudd til registrering av arealer, utarbeiding av skjøtselsplaner og til det praktiske arbeidet med slått og høyberging som er en nødvendig forutsetning for at blomsterengene skal overleve.

Her kan du se Film om ljåslått og hesjing

Kilder:

Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, Erkebiskopens bedrifter og øyrikene i Norden. Aschehoug, Oslo 1993.

Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes: Frostatingslova. Samlaget, Oslo 1994.

Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed, København 1650–55

Samuel Laing: Journal of a residence in Norway during the years 1834, 1835, and 1836. London, 1836.

Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten. Tapir, Trondheim 2011.

Ingebrigt Brunstad: Dagbok 1854 – 1876. Steinkjer 1978.

Historiske landbruksteljingar (1907-1999) http://www.ssb.no/emner/10/04/10/

Matrikkelkommisjonen 1863, herredsbeskrivelsene. Riksarkivet, mikrofilm.

Forfatter: Erik Stenvik

Valhallvegen 1, 7724 Steinkjer

Epostadresse: erik.stenvik@ntebb.no