Enhver som ferdes langs veg eller sti i bygdene våre kan glede seg over livsmangfold og kulturminner i åpne landskap med innslag av skog og kantsoner mellom åker og eng, beitemarker og blomsterbakker. Mange tror at blomsterenger med prestekrager, blåklokker og mangfoldet av det vi kaller markblomster er noe naturgitt, men det er jordbruk og husdyrdrift som har skapt dette landskapet, og det kan bare vedlikeholdes igjennom fortsatt bruk. I dag er gjengroing en alvorlig trussel som har sammenheng med endring i driftsformene i landbruket. Nedlegging av gårder og redusert husdyrhold har mange steder ført til at kratt og lauvskog invaderer setervoller, beitemarker og tidligere åkerland.

Det rike artsmangfoldet i blomsterengene avhenger av regelmessig høsting ved slått eller beiting. Ved slike «forstyrrende inngrep» i kulturlandskapet hindres den «naturlige» gjengroingsprosessen som kveler lyskrevende urter og gras. Når høstinga opphører fører nedbryting av planterester til oppgjødsling av marka og oppslag av næringskrevende høgstauder som baner vegen for lauvkratt og seinere barskog.

Gjennom flere tusen år var husdyrproduksjonen basert på beiting og slått av lavproduktive enger der tallrike «spesialister» som tålte tråkk og høsting trivdes. I vår tids jordbruk fores dyra med importert kraftfôr og planter som dyrkes kunstig ved hjelp av maskiner og kjemikalier. Når de gamle beite- og slåttemarkene ikke lenger brukes mister disse plantene sine voksesteder og innsekter og fugler som avhenger av dem forsvinner. Dette er årsaken til at en stor andel av de utryddingstrua artene vi finner på «rødlista» nettopp hører heime i kulturlandskapet.

Bare gjennom fortsatt hevd gjennom beiting og slått kan vi ta vare på de biologiske og estetiske verdiene den kulturarven våre beitemarker, setervoller og slåtteenger representerer.

Flere bilder av blomsterenger og biologisk mangfold finner du her