«The Great Waldo Pepper» – hvem var de virkelige våghalsene?

WP 8 9971212684_d2982aa265_o

Robert Redford som Waldo Pepper til venstre. Til høgre «King of the Air and Pioneer Daredevil» Carter G. Buton, en av de virkelige luftakrobatene på 1920-tallet. Foto: Universal og San Diego Air and Space Museum.

I George Roy Hills film «The Great Waldo Pepper» fra 1975 spiller Robert Redford en flyger som var litt for seint ute til å delta i første verdenskrig. I stedet ble han en såkalt «barnstormer» på 1920-tallet. Dette var unge menn som utførte halsbrekkende luftakrobatikk med fly som for en stor del var overskuddsmateriell fra forsvaret, såkalte «Jennies». Delvis bedrev de også «wingwalking» ved å bevege seg uten sikring på vingene og utvendig på flykroppen, eller foretok øvelser hengende i trapes eller taustige under flyet.
Som en del av handlinga møter Waldo Pepper sitt store idol og forbilde, det tyske flygeresset Ernst Kessler. De to skal gjenskape en «dogfight» mellom et tysk og et engelsk jagerfly til en film om første verdenskrig. Utfallet av denne tvekampen blir dramatisk. Men hvem var modeller for disse skikkelsene? I artikkelen under kan du lese mer om dette og se bilder av de virkelige våghalsene fra nesten hundre år tilbake i tida.

Les videre

Advertisements

Kunavn – en tradisjon som forsvinner

4833919708_e8b43afe1b_o

Setervoll i Gjevilvassdalen i 1968. Da dette bildet ble tatt var alle norske kyr ute på beite om sommeren, og alle hadde sitt eget navn. Slik er det ikke lenger. Foto: Erik Stenvik

Æ står fra morra og te kveld
Og vaske jur og rompestell
På hu Dagros og Fagros og Lina og Stina
Og Tina og Mina og dem som har sina

Fjøsvisa med Vømmøl kom i 1975, samme året som Hitraaksjonen da melkeprodusentene gikk til skattestreik i protest mot landbrukspolitikken.
I 1969 var det 436 000 melkekyr fordelt på 82 000 gårder i Norge, det vil si at gjennomsnittsbuskapen var på 5,3 kyr. De var nærmest som familiemedlemmer å regne og hadde sjølsagt navn. De gikk ute på beite hele sommerhalvåret og kunne bli både 15 og 20 år gamle.
I 2015 har vi 228 000 melkekyr fordelt på 8887 driftsenheter, eller foretak som det også kalles. Bonden på egen gård er ute, nå er virksomheten organisert som selskaper i form av AS, BA, DA eller hva det nå heter. Gjennomsnittsbuskapen er på 25,7 kyr og kua er redusert til en produksjonsenhet som identifiseres ved hjelp av et nummer på øremerket og i databrikken i halsbåndet. Kyrne melkes med robot og blir sjelden mer enn fem år gamle. Mange av dem står inne året rundt, og i de store buskapene har få eller ingen navn.
Når kyrne ikke lenger får navn brytes en tradisjon som går helt tilbake til urkua Audhumla i den norrøne skapelsesberetningen. Heldigvis er norske kunavn godt dokumentert i et rikt kildemateriale. Nedafor kan du lese om ulike typer av navn, hva de betyr og hvor du kan finne ut mer om dette spennende emnet.

Les videre

Fra Rimfakse til Rex Rodney – om navneskikk og berømte hester gjennom tidene

Rimfakse002

Avlshingsten Rimfakse ble født på Vossestrand i 1889 og var populær på Vestlandet ved forrige århundreskifte. Den var oppkalt etter Hrimfakse, hesten som i følge den norrøne mytologien sørger for at døgnet skifter ved å dra natta over dagen. Morgendogget er Hrimfakses fråde.

Avbildninger av hester i 30 000 år gammel bergkunst viser at menneskene har hatt et nært forhold til hesten langt tilbake i forhistorisk tid, opprinnelig som byttedyr og først mange tusen år seinere som husdyr. Når temminga av hesten skjedde er omdiskutert, og genetiske studier tyder på at det kan ha foregått flere steder på ulike tidspunkt. En vanlig oppfatning er likevel at det først fant sted på de Eurasiatiske steppene for omkring 5 500 år siden.
Til å begynne med var nok formålet at hestene skulle gi kjøtt og melk, men etter hvert lærte menneskene å bruke dem som ride- og lastedyr. I ulike kulturer fikk de også mytisk og kultisk status. Gjennom årtusener gjorde hester en uvurderlig innsats i jordbruk, transport og krigføring inntil de på 1900-tallet ble erstatta av motorkraft drevet av fossil energi.
Trolig fikk hestene navn fra den dag de ble husdyr, men det er først fra skriftlige kilder vi får rede på hva de het. I artikkelen nedafor kan du lese om berømte hester fra mytologi, sagn og litteratur og hester som har satt spor etter seg i avlen av de norske rasene. Du finner også informasjon om ulike prinsipp og kriterier for navngiving av hester, en tradisjon som i stor grad er blitt borte ved overgangen fra brukshest til sports- og hobbyhest.

Les videre

Er du sikker på at hesten er en hest?

5381447644_7d9d6e60d5_z

Er dette en hest? Et føll er det ikke, men kanskje en fole? Er det ei hoppe eller merr? Kan det være en hingst, jelk eller vallak? Kanskje et øk eller en gamp – eller er det en ponni? Foto: Erik Stenvik

Hane og høne er ikke det samme, og de fleste vet at det er forskjell på ku og okse. Bukken er ikke ei geit og sauen ingen vær, sjøl om det for mange kan være vanskelig å se forskjellen. Derimot er det mange som ikke er klar over at hest også er et kjønnsbestemt begrep, og at vi dessuten har ei rekke andre ord som gjør at vi kan omtale individer av dette husdyrslaget med større presisjon. Artikkelen nedafor forteller om alle de ulike ordene som betegner hester ut fra kjønn, alder og egenskaper, hva disse ordene betyr og hvor de kommer fra.

Les videre

Eldreomsorg før i tida – om kårkaller og andre gamlinger

Gamling-1r

Min oldefar Kristian Simonsen, født i 1843, kom fra husmannsfolk i Fåberg i Gudbrandsdalen. Fra 1894 var han bosatt i Trondheim med kone og 12 unger. Han var i arbeid som smed, mekaniker og industriarbeider til han var nesten nitti år. Han døde 91 år gammel i 1934, to år før alderstrygd ble innført i Norge. Her ser vi ham sammen med Brit, født 1888, ei av døtrene som tok vare på ham den siste tida han levde. Privat foto.

Før i tida var det familien som tok vare de de gamle. Store barneflokker kunne være krevende, men sikra alderdommen. Fattigfolk uten etterkommere som kunne ta seg av dem var henvist til å tigge når de ikke lenger var arbeidsføre. De som mangla husvære havna på legd eller i fattighuset. Etter 1870 ble det gradvis utvikla ei begrensa offentlig eldreomsorg i kommunene i form av fattigkasser og sjuke- og aldersheimer. Først i 1936 ble det innført behovsprøvd alderstrygd for personer over 70 år. Med utviklinga av velferdssamfunnet etter krigen ble eldreomsorga forbedra, og fra 1957 ble alderstrygda allmenn.
For de som hadde gård ble de gamle ivaretatt gjennom kår, også kalt føderåd, når eiendommen ble overdratt til nye eiere. Ytelsene ble kontraktfesta som en tinglyst heftelse på gården og kunne omfatte alt fra husvære og husdyrhold til matvarer, klær, brensel og pleie. Ordninga eksisterer fortsatt, men har i dag mindre omfang og betydning fordi offentlig omsorg også omfatter landbruksbefolkninga.
Da jeg vokste opp var det kårfolk på de fleste gårdene. De bidro med kunnskap og erfaring og tok del i arbeidet både inne og ute i det omfang de var i stand til. Om funksjonsevnen ble borte kunne det lett oppstå irritasjon og misstemning når pleietrengende og demente gamlingers behov ble en belastning ved sia av gårdsarbeid og ungestell.

Les videre

Etterkrigstid: 1946 – Jernteppe, kald krig og Viktor Kravsjenko

574px-Iron_Curtain_Final.svg Berlinmuren

«Jernteppet» skilte Warzawapaktlandene i øst fra medlemslandene i NATO og alliansefrie land i vest under den kalde krigen. I dag står rester av Berlinmuren igjen som et minne om denne tida. Kart: Wikimedia commons. Foto: Erik Stenvik

Perioden fra 1945 til 1990 omtales både som etterkrigstida og den kalde krigen. Rivaliseringa mellom kapitalismen, representert ved vestmaktene, og kommunismen, ved Sovjetunionen, førte til kapprusting og terrorbalanse. Verden ble delt i to, og grensa mellom i østblokken og vestblokken fikk navnet Jernteppet. Josef Goebbels var den første som brukte uttrykket, men Winston Churchill var den som gjorde det populært i samband med en tale han holdt i USA i 1946.
Marshallhjelpa og opprettinga av Nato bidro til at Norge raskt fant plassen sin på vestlig side. I stemninga som rådde ble norske kommunister mistenkeliggjort og stigmatisert, og innsatsen deres under krigen sterkt underkommunisert. I 1946 ga den sovjetiske avhopperen Viktor Kravsjenko ut boka I Chose Freedom i USA. Samme år kom boka i norsk oversettelse som Jeg valgte friheten. Den fikk enorm oppmerksomhet som kulminerte i en stor rettsak i Paris der Kravsjenko vant saken, men tapte sin ære. Boka førte også til dramatikk i mindre format innen familien min fordi far og bestefar sto på hver sin side politisk, og i synet på Kravsjenko.

Les videre

Etterkrigstid: 1952 – Synd, skam og hemmeligheter

???????????????????????????????

Tegneserien om Rusty Riley, en av mine helter fra barndommen,  ble til i årene 1948 til 1959 og gikk i det norske magasinet «Spøk og Spenning» i samme periode. Rusty var foreldreløs og hadde flykta fra et barnehjem. Han var glad i hester og fikk jobb som stallgutt på en gård, men kom stadig opp i vanskelige situasjoner. Her ser vi ham sammen med gårdbrukerens datter i 1952.

Det var om sommeren det året jeg fylte seks år at jeg for første gang fikk grunnleggende innsikt i livets mysterier. Om døden som rammer alle, slik jeg tidligere har beskrevet, men også om hvordan nytt liv oppstår gjennom seksualitet og forplantning. Det var neppe tilfeldig at jeg fikk del i denne kunnskapen på landet der livsprosessene var mer synlige enn i byen på den tida. Omstendighetene var slik at jeg husker det som hendte som om det skjedde nylig. Det som burde ha vært et vakkert barndomsminne var likevel i mange år farga av at kropp og nakenhet utløste følelser av synd og skam. Det var slikt vi var innpoda fra tidlig barndom den gangen.

Les videre