Min oldefar Kristian Simonsen, født i 1843, kom fra husmannsfolk i Fåberg i Gudbrandsdalen. Fra 1894 var han bosatt i Trondheim med kone og 12 unger. Han var i arbeid som smed, mekaniker og industriarbeider til han var nesten nitti år. Han døde 91 år gammel i 1934, to år før alderstrygd ble innført i Norge. Her ser vi ham sammen med Brit, født 1888, ei av døtrene som tok vare på ham den siste tida han levde. Privat foto.

Før i tida var det familien som tok vare de de gamle. Store barneflokker kunne være krevende, men sikra alderdommen. Fattigfolk uten etterkommere som kunne ta seg av dem var henvist til å tigge når de ikke lenger var arbeidsføre. De som mangla husvære havna på legd eller i fattighuset. Etter 1870 ble det gradvis utvikla ei begrensa offentlig eldreomsorg i kommunene i form av fattigkasser og sjuke- og aldersheimer. Først i 1936 ble det innført behovsprøvd alderstrygd for personer over 70 år. Med utviklinga av velferdssamfunnet etter krigen ble eldreomsorga forbedra, og fra 1957 ble alderstrygda allmenn.
For de som hadde gård ble de gamle ivaretatt gjennom kår, også kalt føderåd, når eiendommen ble overdratt til nye eiere. Ytelsene ble kontraktfesta som en tinglyst heftelse på gården og kunne omfatte alt fra husvære og husdyrhold til matvarer, klær, brensel og pleie. Ordninga eksisterer fortsatt, men har i dag mindre omfang og betydning fordi offentlig omsorg også omfatter landbruksbefolkninga.
Da jeg vokste opp var det kårfolk på de fleste gårdene. De bidro med kunnskap og erfaring og tok del i arbeidet både inne og ute i det omfang de var i stand til. Om funksjonsevnen ble borte kunne det lett oppstå irritasjon og misstemning når pleietrengende og demente gamlingers behov ble en belastning ved sia av gårdsarbeid og ungestell.

Les videre →