Robert Redford som Waldo Pepper til venstre. Til høgre «King of the Air and Pioneer Daredevil» Carter G. Buton, en av de virkelige luftakrobatene på 1920-tallet. Foto: Universal og San Diego Air and Space Museum.
I George Roy Hills film «The Great Waldo Pepper» fra 1975 spiller Robert Redford en flyger som var litt for seint ute til å delta i første verdenskrig. I stedet ble han en såkalt «barnstormer» på 1920-tallet. Dette var unge menn som utførte halsbrekkende luftakrobatikk med fly som for en stor del var overskuddsmateriell fra forsvaret, såkalte «Jennies». Delvis bedrev de også «wingwalking» ved å bevege seg uten sikring på vingene og utvendig på flykroppen, eller foretok øvelser hengende i trapes eller taustige under flyet.
Som en del av handlinga møter Waldo Pepper sitt store idol og forbilde, det tyske flygeresset Ernst Kessler. De to skal gjenskape en «dogfight» mellom et tysk og et engelsk jagerfly til en film om første verdenskrig. Utfallet av denne tvekampen blir dramatisk. Men hvem var modeller for disse skikkelsene? I artikkelen under kan du lese mer om dette og se bilder av de virkelige våghalsene fra nesten hundre år tilbake i tida.
Det er sterke likhetstrekk mellom rollefiguren Waldo Pepper og flyakrobaten Carter Buton. Foto: Universal og San Diego Air and Space Museum.
Filmen om den store Waldo Pepper ble nylig vist på NRK-TV. Mange lar seg fortsatt fascinere av rollefigurene og de halsbrekkende øvelsene de foretar i lufta, til tross for at det er mer enn 40 år siden filmen ble lansert. Handlinga foregår på 1920- og 30-tallet, og det er et lite tankekors at filmen er innspilt omtrent midtveis i tidsavstanden mellom nåtid og de aktuelle hendelsene.
Mannen bak filmen, George Roy Hill, ble født 20. desember 1921 i Minneapolis i Minnesota. Han ble tidlig interessert i flyging og fikk flysertifikat allerede i 1937 som sekstenåring. Da han skrev manus til filmen kunne han bruke sine helter fra barndommen som modeller for rollefigurene. Til tross for at personframstillinga er en svakhet ved filmen er det likevel mulig å komme på sporet av noen av de forbildene han må ha hatt i tankene.
Bo Svenson som flygeren Axel Olsson sammen med Waldo Pepper til venstre. Til høgre Carter Buton sammen med kompanjongen Emrik. Foto: Universal og San Diego Air and Space Museum.
Waldos stil og imaget som den sjarmerende og fryktløse «playboy of the sky» leder tanken i retning av Carter G. Buton. Han ble født 15. april 1898, fikk flygerutdanning i det amerikanske forsvaret og oppnådde sersjants grad. På 1920-tallet deltok han flittig i kommersielle «air-shows» i Kansas og Ohio og hadde rykte som en av de dristigste luftakrobatene.
Fra Carter Butons scrapbooks. Foto: San Diego Air and Space Museum.
Blant hans spesialiteter var entring av fly i lufta via taustige fra bil i høg fart og vandring på vingene iført handjern. I fotoalbum og utklippsbøker som nå oppbevares ved San Diego Air and Space Museum er hans meritter godt dokumentert. Bildene ser delvis ut som stills fra filmen om Waldo Pepper. Carter Buton overlevde alle sine halsbrekkende stunts i lufta og døde i Independence, Montgomery County, Kansas 1. mai 1971.
Bo Brundin som Ernst Kessler i filmen til venstre. Til høgre Ernst Udet, det tyske flygeresset som var modell for rollefiguren. Foto: Universal og Bundesarchiv.
I filmen om Waldo Pepper opptrer Ernst Kessler, en tidligere tysk jagerpilot, som Waldo karakteriserer som verdens beste flyger. Det hersker ingen tvil om at denne skikkelsen er en lett forkledd utgave av Ernst Udet. Han ble født 26. april 1896 i Frankfurt am Main og deltok i første verdenskrig som tysk jagerpilot med oberleutnants rang. Med 62 nedskutte fiendtlige fly ble han kun overgått av Manfred von Richthoven, også kalt «Den røde baron». I mellomkrigstida drev Udet med akrobatflygning og deltok i flere filmer. Han skal ha brukt alkohol i betydelig omfang, men var fortsatt en dyktig og dristig flyger. Spesielt var han berømt for å avslutte sine oppvisninger ved å kutte motoren midt i en loop, la flyet gli sidevegs inn mot landingsstripa for så i siste øyeblikk rette det opp og foreta ei perfekt landing. Under andre verdenskrig gjorde han tjeneste i Luftwaffe med rang som generaloberst, men tok sitt eget liv i Berlin 17. november 1941.
Den avsluttende sekvensen i filmen består av ei luftakrobatisk mannjevning mellom Waldo Pepper i en britisk Sopwith Camel todekker, og Ernst Kessler i et tysk Fokker triplan. Formålet er opptak av scener til en film med handling fra første verdenskrig, men flygerne fanges inn av tvekampen og begge flyene får skade på grunn av sammenstøt i lufta. Til slutt hilser de til hverandre før de forsvinner i skyene.
James H. Dolittle og Ernst Udet, flygere på hver sin side under to verdenskriger. Foto: Smithsonian Air Museum og Bundesarchiv.
I filmen gis Ernst Kessler æren for å ha foretatt den første utvendige loop. Dette er en øvelse hvor flyet beskriver en sirkel i vertikalplanet med understellet inn mot sentrum. Flygeren sitter vendt med hodet utover og utsettes for voldsomme negative G-krefter. Lenge ble det ansett som umulig å overleve dette, men i 1927 lyktes det for første gang.
Han som klarte dette kunststykket først var den amerikanske militærflygeren James H. Doolittle (1896-1993). Over Wright Field i Ohio stupte han med sitt Curtiss jagerfly fra 10 000 fot og nådde en hastighet på 280 miles i timen med hodet ned før flyet igjen klatret opp og fullførte sirkelen. Dolittle satte en rekke rekorder i lufta og fikk Schneider-trofeet for hastighet da han oppnådde en gjennomsnittsfart på 232 miles i timen med et Curtiss Racer sjøfly i 1925. Han hadde en lang karriere i det amerikanske flyvåpenet, deltok i andre verdenskrig og Koreakrigen og fikk ei rekke utmerkelser. I 1985, etter at Dolittle for lengst var pensjonist, ble han utnevnt til firestjerners general av president Reagan.
James Dolittle poserer med sin Curtiss R3C-2 Racer, flyet han vant Schneider Trophy Race med i 1925.Foto: Wikimedia Commons.
Plakat som inviterer til luftig underholdning i Oswego, Kansas med «The Golden Eagle Flying Circus» og «Sgt. C. G. Buton, Playboy of the Sky» og omtale av vågestykkene han utførte. Foto: San Diego Air and Space Museum.
Den høge risikoen ved de populære flystevnene på 20-tallet førte til stor publikumstilstrømning og mange ulykker. Etter hvert ble det et stort antall «flygende sirkus» og konkurransen mellom dem bidro til stadig mer farlige øvelser og enda flere ulykker som ble godt publisert. I 1927 ble det innført sikkerhetsbestemmelser som førte til at slik virksomhet etter hvert opphørte. Dette var likevel den første formen for sivil luftfart, og mange av luftakrobatene fikk etter hvert andre oppgaver innen passasjer- og postflygning, kartlegging, flyfotografering og annet.
erikstenvik 