Tørking av høy – på bakken og i hesje

Angelltrøa 1911

Strinda ved Trondheim var et av de beste jordbruksområdene i Norge før arealene ble nedbygd. Grasavlingene var store og hesjene lange. De sto så tett at det kunne være vanskelig å snu med hest og vogn mellom dem. Postkort fra 1911.

I gamle dager var de tallrike hesjene et dominerende innslag i kulturlandskapet og et kjennemerke for norsk høgsommer. Før traktoren og ensileringsteknologien fikk sitt gjennombrudd på 1960-tallet kunne ikke rått gras lagres direkte, det måtte tørkes til høy for at buskapen skulle ha noe å leve av over vinteren.

Når været er godt tørkes graset enklest på bakken ved hjelp av solvarme og vind. Det krever imidlertid flere dager med sammenhengende oppholdsvær om høyet skal bli velberga. Der klimaet er ustabilt er det sikrere å få høyet opp fra bakken og henge det til tørk på hesjer. Denne tørkemetoden var vanlig i Norge og nordlige deler av Sverige tidligere. Nedafor finner du informasjon i tekst og bilder som forteller hvordan høyberginga foregikk.

Ill Knut og Kari div2 Bjørg 1998

Ljåslått på Beitlandet i Stjørdal og gammeldags slåttonn i Nilsenget på Namdalseid  med hester for slåmaskin og sleperive. Foto: Erik Stenvik

Graset ble slått med ljå eller slåmaskin med hest som trekkraft og ble liggende i skårer. Hvis det skulle tørkes på bakken måtte skårene igjen breies utover med riva slik at sol og vind kunne virke på graset. Etter ei tid som var avhengig av været, skulle graset vendes med riva slik at det som lå mot bakken kunne tørke. Denne operasjonen kaltes for å kå eller røre graset. Det fantes også høyvendere for hest.

ES 1974 fr-3 ES 1998-1

Slåmaskin og høyvender for hest. Foto: Nanna Ebbing/Bår Stenvik

Hvis det kom regn i halvtørt høy ble kvaliteten sterkt forringa. Var det fare for nedbør måtte det derfor rakes sammen og samles i såter eller tuer slik at bare det ytterste laget ble vått. Når regnet var over og bakken tørr ble graset kasta utover igjen. Var været dårlig kunne bakketørking kreve mye arbeid og ta lang tid.
Vi kjenner til at hesjing forekom allerede på 1700-tallet, men vanlig ble det ikke før mot slutten av 1800-tallet da nye metoder i jordbruket ga større avlingsmengder. Det vanskeliggjorde bakketørking samtidig som ståltråd ble tilgjengelig og gjorde hesjinga enklere.

Sverige 1999 1 ????????????????????????????????????

I Sverige har horisontale trestenger i hesjene vært i bruk opp til vår tid. På bildet til høgre ser vi ståltrådhesje med endepåle og trillebår med trådkabbe. Foto: Erik Stenvik

Ei hesje er en innretning til å henge gras på for å tørke det. Den består av vertikale staurer som stappes ned i bakken og horisontal forbindelse mellom disse i flere høgder, vanligvis fire eller fem, som graset henges på. I gammel tid ble det brukt stenger av tre, kalt troer, raier eller rekstrer, mellom staurene, men fra tidlig 1900-tall ble ståltråd mellom staurene mer vanlig.
Staurene ble laga av det treslaget som var tilgjengelig, men gran ble foretrukket fordi den er rettvokst. Understandere eller myr- og fjellgran ga varig og sterk staur. Hesjestaur er kortere enn kornstaur og trenger ikke å være kvass i toppen, men det var vanlig å bruke kornstaur i høyhesjer også.
Når hesja skulle settes opp var det en stor fordel om en kunne bruke holene der staurene sto året før. Var det nyekre måtte det stappes hol med et spett, eller jarnstaur, etter ei siktelinje eller en tråd strukket på bakken der hesja skal stå. Det var anbefalt å stappe annet hvert hol på motsatt side av tråden for at hesja skulle stå stødig. Avstanden mellom staurene skulle være omkring to meter, eller to og et halvt skritt for.

???????? 7. Høystakk under arbeid på Munkhammaren 1930

Høyberginga var arbeidskrevende og både gamle og unge måtte delta. Slåttonn i Beitstad og høystakk på Namdalseid. Foto: Beitstaden historielag

Mot endene var det vanlig med litt mindre avstand mellom staurene fordi det var svært viktig at hesja var sterk i endene slik at den kunne motstå tyngda av mange tonn gras og kraftig vindpress som ofte kunne forekomme. Endene av hesja kunne ha ulik utforming avhengig av skikken på stedet. Endestaurene måtte være særlig sterke og ble satt i bakken med litt helning utover i lengderetningen. Noen brukte en eller to endepåler til forankring, andre brukte skorder i form av staurer på skrå fra bakken på hver side som støtta endestauren. Det ble også brukt skordstaurer til støtte for hesja sidevegs for å hindre at den blåste overende. På værharde steder kunne en også legge på «toppstreng» over graset på toppen for å hindre at det blåste av.
Handteringa av hesjetråden var viktig, for den skulle vare i mange år. Noen rullet den opp på kabber i et stativ montert på ei trillebår, men mange brukte også bunter som ble laga for hand. Når en la ut tråden fra slike bunter var det viktig «å legge av» tråden til begge sider for å unngå at det ble snurr på tråden som gjorde at den ble uregjerlig slik at det oppstod sløyfer og flok.
Noen la på alle strengene på hesja med en gang og smetta graset inn mellom strengene, men det gjorde at hesjinga tok lengere tid. Derfor var det vanlig å legge på en tråd i gangen og fylle denne før neste ble lagt på. Den første legges på i knehøgde og deretter med om lag 25 cm avstand oppover. Fire tråder i høgda var vanlig, men fem forekom også. En tråd mellom to staurer ble kalt for et legg, mens alle trådene mellom to staurer var ei lengde. En vant onnakar hesja omkring 80 lengder på en dag.

ES m hest -3 Slåttonn 1997

Sleperiva er et effektivt redskap som transporterer graset inntil hesja før det det henges på med hendene eller ved hjelp av en gaffel. Foto: Bår Stenvik

Graset kunne rakes eller bæres inntil hesja, men sleperiva med hest som trekkraft effektiviserte denne tørkemetoden mye. Den er konstruert slik at hesten hele tida går framover og graset legges igjen i hauger ved hesja ved at riva vippes over ved hjelp av et handtak. Graset ristes opp og legges i hesja med hendene eller ved hjelp av gaffel.
Når høyet var tørt ble det lagra på låven. Tørketida for høy ved hesjing varierte med været. Noen mente fjorten dager var minimum for å unngå at «høyet tok seg igjen på låven», men om det ikke var for tjukt påhengt kunne høyet også være tørt etter ei uke med godt vær. Vassinnholdet i tørt høy skal helst være under 17 %. Er det for fuktig kan det gå varme i høyet på låven slik at det blir skjemt. For å unngå det var det vanlig å strø noen never grovsalt i høyet for hvert lass som ble kjørt inn.

Frøya 1974

Høykjøring på Sistranda, Frøya, i 1974. Foto: Erik Stenvik

Handriva var også nødvendig når en brukte hesjer. Var det korte strå var det lettere å få det til å henge på hesja om en laga ”kjemmer” med riva. Spillgras ved foten av hesja måtte rakes i fra, og det som sleperiva ikke hadde fått med seg rakes i hop. Når høyet ble kjørt inn måtte hesja plukkes rein og ”etterraksten” med handriva var viktig for i vårknipa var hvert strå verdifullt.
Når høyet var i hus måtte hesjene tas ned og hesjematerialene (staur og tråd) lagres forsvarlig, helst under tak eller under ei stor gran. Den som hadde hesjer stående ute om høsten til snøen kom var en slark.

Egge 2015

I dag er synet av hesjer en sjeldenhet som du må på museum for å oppleve, som her på Egge museum i Steinkjer. Foto: Erik Stenvik

Her kan du se Film om ljåslått oh hesjing

Advertisements

One thought on “Tørking av høy – på bakken og i hesje

  1. Tilbaketråkk: Tørking av høy | Olofee

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s