Forfatterarkiv: Erik Stenvik

Kystlynghei – et kulturlandskap som snart kan være borte

Legg igjen en kommentar

8576848793_94ecb88e9c_b

Utgangersauer på vinterbeite i Skeisnesset på Leka. Lyngheilandskapet her er 3-4000 år gammelt. Det holdes i hevd gjennom beiting med husdyr og regelmessig brenning av lyngen. Området er utvalgt som ett av 23 referanseområder for kystlynghei i Norge i forbindelse med «Handlingsplan for kystlynghei» fra Miljødirektoratet. Foto: Erik Stenvik

Kystlynghei er en landskapstype som finnes langs kysten av Atlanterhavet fra Portugal og nordover til Lofoten. Det er ikke en naturgitt tilstand, men et kulturlandskap som er utvikla gjennom årtusener av husdyrhold og beitedrift. Det kan bare opprettholdes gjennom fortsatt beiting. Når den opphører kommer skogen tilbake og lyngheiene forsvinner. Planting av fremmede treslag som sitkagran og ulike furuarter har også bidratt til ødelegge dette landskapet. 90 % er allerede borte og det er viktig og bevare noe av det som fortsatt finnes.

Les videre →

Til minne om fiskerbonden

Legg igjen en kommentar

Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen, min venn.

Fra «Bygdevise» av Jan-Arill Skogholt,

6841804737_74c6f8bbed_o

En fiskerbondeheim i Nordland i 1973, med potetåker, ekrer og hesjer med høy til et par kyr og noen sauer. Båtstø og naust ved sjøen med fiskegrunnene rett utafor. Jordbruket ga mat på bordet og fisket penger til nødvendige utgifter, slik at familien klarte seg. Foto: Erik Stenvik

Før industrialiseringa av det norske samfunnet fikk gjennomslag etter andre verdenskrig var det fortsatt sjølberging og naturalhushold som gjaldt i store deler av landet. Det som skulle til for å klare seg måtte i hovedsak skaffes til veie fra de ressursene som fantes lokalt. Langs kysten var det fisken i havet og hva jordbruk og husdyrhold kunne gi som var livsgrunnlaget. Dette har gitt opphav til uttrykket «fiskerbonden» som beskriver kombinasjonen av fiske og landbruk. Det må ikke oppfattes bokstavelig som en yrkestittel på en mannsperson, men som betegnelsen på en livsform og næringsveg, kanskje til og med en egen kultur som ikke finnes lenger. Arbeidet var tungt og oppgavene mange, og mann, kone og unger deltok etter evne og hva som var hensiktsmessig.

Les videre →

Husmannsvesenet

Legg igjen en kommentar

7543160492_3f003b1bcd_b

Min tippoldefar Johan Edevart Larsen Eggen (1846 – 1917) var husmann i Rotbukta ved Jonsvatnet i Strinda. Han var jordarbeider, tømmermann og arbeidet på Ranheim papirfabrikk ved siden av. Det satte ham i stand til å kjøpe plassen og bli sjøleier. Kona Jonetta kan skimtes i vinduet i bakgrunnen. Foto: Privat.

De fleste nordmenn har husmenn blant sine forfedre. Mange kjente etternavn bærer bud om det, som eksempelvis Brende, Lykke, Brekke og Gjerde. De kan føres tilbake til vanlige navn på husmannsplasser som Brenna, Lykkja, Brekka og Gjale. For 150 år siden var det 65 000 husmannsplasser i landet. Menneskene som hørte til der utgjorde trolig nær en tredjepart av det samla innbyggertallet i Norge, som den gang var i overkant av 1,5 millioner. Hvordan var levekårene på husmannsplassen, og hvorfor valgte noen å bo der? Hvem var disse husmannsfolkene, hvor kom de fra, og hvor ble det av dem? Les artikkelen som følger og få svar på disse spørsmålene.

Les videre →

Seletøy for hest

4 svar

ES m hest 4 Frøya 74

Tradisjonelle norske bogtreseler. Til venstre dølahest med ringputesele forspent sleprive, til høgre fjording med fastputesele foran plogen. Foto: Bår Stenvik (tv) og Erik Stenvik (th).

Det er et par generasjoner siden Blakken og Svarten var uunnværlig som trekkraft i landbruk og transport. Den gang det var sjølsagt at en kar kunne sele på og kjøre en hest, slik det forventes at alle kan kjøre bil i dag. Heldigvis holdes kunnskapen om bruk av hest ved like av et fåtall entusiaster, og i motsetning til før i tida er jentene i første rekke i dag.
Jeg vokste opp i tida like etter krigen da hester fantes på hver en gård og var fast innslag i bybildet. Tidlig i barndommen lærte jeg å sele på og kjøre hest fordi det var en sjølsagt ting at unger skulle gjøre nytte for seg og delta i arbeidet på gården. Alt arbeid var ikke like morsomt, men for meg var det stort sett lystbetont så lenge det hadde med bruk av hest å gjøre.
I denne artikkelen kan du se bilder av og lese om seletøy for hest, om navnet på de enkelte delene og seletøyet legges på og tilpasses.

Les videre →

Tiger Moth – og drømmen om å fly

2 svar

Tiger_Moth_LN-BDM komp

De Havilland DH.82a Tiger Moth LN-BDM; produksjonsår 1942. Farger som originalt for Hærens flyvevåpen før andre verdenskrig. Eies av Nedre Romerike Flyklubb. Foto: GAD/Wikimedia commons

For omkring seksti år siden var jeg glødende interessert i fly og flyging. Den gang var det bare vel femti år siden Wilbur og Orville Wright 17. desember 1903 gjennomførte den første motoriserte flyturen i historien. «Flyer 1» var propelldrevet og holdt seg i lufta i 59 sekunder.
Jeg tilbrakte mye tid på Lade flyplass i Trondheim der det det var fri adgang til å oppleve fly på nært hold. Widerøe drev flygning derfra og i hangarene som tyskerne hadde bygd under krigen fantes flere klassiske flymodeller som tilhørte flyklubber eller privatpersoner. Min spesielle favoritt var en sølvgrå Tiger Moth, en todekker fra 30-tallet.
Forestillinger om noensinne å få være med opp i et virkelig fly fortona seg som helt urealistisk, men modellflyklubben hadde også sitt tilhold på Lade. Det representerte en mer nærliggende mulighet til å realisere drømmen om å fly.

Les videre →

Tørking av høy – på bakken og i hesje

3 svar

Angelltrøa 1911

Strinda ved Trondheim var et av de beste jordbruksområdene i Norge før arealene ble nedbygd. Grasavlingene var store og hesjene lange. De sto så tett at det kunne være vanskelig å snu med hest og vogn mellom dem. Postkort fra 1911.

I gamle dager var de tallrike hesjene et dominerende innslag i kulturlandskapet og et kjennemerke for norsk høgsommer. Før traktoren og ensileringsteknologien fikk sitt gjennombrudd på 1960-tallet kunne ikke rått gras lagres direkte, det måtte tørkes til høy for at buskapen skulle ha noe å leve av over vinteren.

Når været er godt tørkes graset enklest på bakken ved hjelp av solvarme og vind. Det krever imidlertid flere dager med sammenhengende oppholdsvær om høyet skal bli velberga. Der klimaet er ustabilt er det sikrere å få høyet opp fra bakken og henge det til tørk på hesjer. Denne tørkemetoden var vanlig i Norge og nordlige deler av Sverige tidligere. Nedafor finner du informasjon i tekst og bilder som forteller hvordan høyberginga foregikk.

Les videre →

«The Great Waldo Pepper» – hvem var de virkelige våghalsene?

Legg igjen en kommentar

WP 8 9971212684_d2982aa265_o

Robert Redford som Waldo Pepper til venstre. Til høgre «King of the Air and Pioneer Daredevil» Carter G. Buton, en av de virkelige luftakrobatene på 1920-tallet. Foto: Universal og San Diego Air and Space Museum.

I George Roy Hills film «The Great Waldo Pepper» fra 1975 spiller Robert Redford en flyger som var litt for seint ute til å delta i første verdenskrig. I stedet ble han en såkalt «barnstormer» på 1920-tallet. Dette var unge menn som utførte halsbrekkende luftakrobatikk med fly som for en stor del var overskuddsmateriell fra forsvaret, såkalte «Jennies». Delvis bedrev de også «wingwalking» ved å bevege seg uten sikring på vingene og utvendig på flykroppen, eller foretok øvelser hengende i trapes eller taustige under flyet.
Som en del av handlinga møter Waldo Pepper sitt store idol og forbilde, det tyske flygeresset Ernst Kessler. De to skal gjenskape en «dogfight» mellom et tysk og et engelsk jagerfly til en film om første verdenskrig. Utfallet av denne tvekampen blir dramatisk. Men hvem var modeller for disse skikkelsene? I artikkelen under kan du lese mer om dette og se bilder av de virkelige våghalsene fra nesten hundre år tilbake i tida.

Les videre →

Kunavn – en tradisjon som forsvinner

6 svar

4833919708_e8b43afe1b_o

Setervoll i Gjevilvassdalen i 1968. Da dette bildet ble tatt var alle norske kyr ute på beite om sommeren, og alle hadde sitt eget navn. Slik er det ikke lenger. Foto: Erik Stenvik

Æ står fra morra og te kveld
Og vaske jur og rompestell
På hu Dagros og Fagros og Lina og Stina
Og Tina og Mina og dem som har sina

Fjøsvisa med Vømmøl kom i 1975, samme året som Hitraaksjonen da melkeprodusentene gikk til skattestreik i protest mot landbrukspolitikken.
I 1969 var det 436 000 melkekyr fordelt på 82 000 gårder i Norge, det vil si at gjennomsnittsbuskapen var på 5,3 kyr. De var nærmest som familiemedlemmer å regne og hadde sjølsagt navn. De gikk ute på beite hele sommerhalvåret og kunne bli både 15 og 20 år gamle.
I 2015 har vi 228 000 melkekyr fordelt på 8887 driftsenheter, eller foretak som det også kalles. Bonden på egen gård er ute, nå er virksomheten organisert som selskaper i form av AS, BA, DA eller hva det nå heter. Gjennomsnittsbuskapen er på 25,7 kyr og kua er redusert til en produksjonsenhet som identifiseres ved hjelp av et nummer på øremerket og i databrikken i halsbåndet. Kyrne melkes med robot og blir sjelden mer enn fem år gamle. Mange av dem står inne året rundt, og i de store buskapene har få eller ingen navn.
Når kyrne ikke lenger får navn brytes en tradisjon som går helt tilbake til urkua Audhumla i den norrøne skapelsesberetningen. Heldigvis er norske kunavn godt dokumentert i et rikt kildemateriale. Nedafor kan du lese om ulike typer av navn, hva de betyr og hvor du kan finne ut mer om dette spennende emnet.

Les videre →

Fra Rimfakse til Rex Rodney – om navneskikk og berømte hester gjennom tidene

2 svar

Rimfakse002

Avlshingsten Rimfakse ble født på Vossestrand i 1889 og var populær på Vestlandet ved forrige århundreskifte. Den var oppkalt etter Hrimfakse, hesten som i følge den norrøne mytologien sørger for at døgnet skifter ved å dra natta over dagen. Morgendogget er Hrimfakses fråde.

Avbildninger av hester i 30 000 år gammel bergkunst viser at menneskene har hatt et nært forhold til hesten langt tilbake i forhistorisk tid, opprinnelig som byttedyr og først mange tusen år seinere som husdyr. Når temminga av hesten skjedde er omdiskutert, og genetiske studier tyder på at det kan ha foregått flere steder på ulike tidspunkt. En vanlig oppfatning er likevel at det først fant sted på de Eurasiatiske steppene for omkring 5 500 år siden.
Til å begynne med var nok formålet at hestene skulle gi kjøtt og melk, men etter hvert lærte menneskene å bruke dem som ride- og lastedyr. I ulike kulturer fikk de også mytisk og kultisk status. Gjennom årtusener gjorde hester en uvurderlig innsats i jordbruk, transport og krigføring inntil de på 1900-tallet ble erstatta av motorkraft drevet av fossil energi.
Trolig fikk hestene navn fra den dag de ble husdyr, men det er først fra skriftlige kilder vi får rede på hva de het. I artikkelen nedafor kan du lese om berømte hester fra mytologi, sagn og litteratur og hester som har satt spor etter seg i avlen av de norske rasene. Du finner også informasjon om ulike prinsipp og kriterier for navngiving av hester, en tradisjon som i stor grad er blitt borte ved overgangen fra brukshest til sports- og hobbyhest.

Les videre →

Er du sikker på at hesten er en hest?

Legg igjen en kommentar

5381447644_7d9d6e60d5_z

Er dette en hest? Et føll er det ikke, men kanskje en fole? Er det ei hoppe eller merr? Kan det være en hingst, jelk eller vallak? Kanskje et øk eller en gamp – eller er det en ponni? Foto: Erik Stenvik

Hane og høne er ikke det samme, og de fleste vet at det er forskjell på ku og okse. Bukken er ikke ei geit og sauen ingen vær, sjøl om det for mange kan være vanskelig å se forskjellen. Derimot er det mange som ikke er klar over at hest også er et kjønnsbestemt begrep, og at vi dessuten har ei rekke andre ord som gjør at vi kan omtale individer av dette husdyrslaget med større presisjon. Artikkelen nedafor forteller om alle de ulike ordene som betegner hester ut fra kjønn, alder og egenskaper, hva disse ordene betyr og hvor de kommer fra.

Les videre →