Kategoriarkiv: Historie

Med hesteskyss og robåt til Nordkapp i 1820

Leopold_von_Buch Leaving Drontheim 003

Leopold von Buch til venstre og Arthur de Capell Brooke i Trondheim til høgre.

I 1807 reiste den tyske geologen Leopold von Buch fra Christiania via Trondhjem til Finnmark og tilbake om Torneå og Stockholm. Han var tilbake i Christiania 27. november etter 7 måneders fravær. I 1810 utga han boka ”Reise durch Norwegen und Lappland”.  Napoleonskrigene hindret i flere år utlendinger i å reise i vårt land, men etter 1814 hadde de på ny adgang. I 1820 reiste engelskmannen Sir Arthur de Capell Brooke i Buchs fotspor til Nordkapp, og i 1823 ga han ut boka ”Travels through Sweden, Norway and Finmark”. Disse bøkene er en viktig kilde til kunnskap om veger og ferdsel i Norge på den tida. De har aldri blitt utgitt i Norge, men i denne artikkelen finner du utdrag av Brookes egen beretning oversatt til norsk.

Her kan du lese mer om Buch og Brookes dramatiske reise til Nordkapp.

Ferdsel til sjøs gjennom tidene

lysøysund

Fram til dampskipene kom midt på 1800-tallet foregikk ferdselen både uta- og innaskjærs i Norge i åpne båter av ulike typer og størrelser. Nærmest på bildet en fembøring fra Nordland.

Da de første menneskene kom til den skandinaviske halvøya etter siste istid tok de seg fram langs kysten. Trolig hadde de allerede den gang enkle farkoster av samme type som har vært brukt av naturfolk opp til vår tid. Det kunne være skinnkledde kanoer, og etter hvert som skogen produserte trær av tilstrekkelig størrelse, stokkebåter. Med disse kunne de ferdes i kystnære farvann, helst innaskjærs, og på fjorder, elver og innsjøer. Tidlig ble innaskjærs farleder gjennom fjorder og sund etablert. Ofte måtte eid mellom fjordarmer eller vatn krysses til fots for å unngå farefull ferd på åpne havstrekk. Først langt opp i jernalderen, i det som kalles vikingtid, ble store havgående skip med kjøl og seil utvikla. Råseilet ga imidlertid begrensa mulighet for kryssing mot vinden, og mange ganger var det nødvendig å vente på gunstig bør, eller ta årene fatt.

Les videre

Automobilens inntog på norske veger

Veg r-1

Sigrid Simonsen fra Trondheim, født 1888, poserer ved autmobil fra først på 1900-tallet.

De første bilene som kom til landet rundt forrige århundreskifte ble sett på som spennende leketøy for velbeslåtte og eventyrlystne sportsmenn. Tillatelse til ferdsel på vegene måtte innhentes hos lokale myndighter som kunne avslå eller sette strenge vilkår. Skepsisen mot biltrafikk var betydelig, særlig i landdistriktene, men etter som doningene ble mer driftssikre og anvendelige måtte motstanden vike. Gjennom sentrale regler for bruk av motoriserte kjøretøy og bedre veger ble forholdene lagt til rette for trafikk, og allerede i 1908 ble de første automobilrutene etablert.

Les artikkel om bilismens gjennombrudd først på 1900-tallet

Om eid og den historiske ferdselsvegen over Namdalseid.

Av Erik Stenvik

olaus m

Ferdsel over eid slik det ble framstilt i «Historien om de nordiske folkene» av den svenske erkebiskopen Olaus Magnus på 1500-tallet.

Før veier og kjøredoninger fantes var båten det foretrukne transportmiddelet sommerstid. Det var lettere å ro eller segle enn å ta seg fram til fots i ulendt terreng. Utaskjærs var det risikabelt å ferdes i små åpne farkoster og vindens luner gjorde skipstrafikken langsom og uforutsigbar, derfor ble fjorder og vatn foretrukket. Når den ene vassvegen tok slutt var det om å gjøre å ta korteste veg over land til den neste. Et eid er ei innsnevring av landskapet med vann på begge sider, og slike eid var av stor betydning for ferdselen før i tida. De var også viktige møteplasser og sentra for makt og kontroll. Var avstanden kort og terrenget gunstig ble det betegna som drageid fordi båten kunne dras over land til neste fjord, hvis ikke var en avhengig av å låne eller leie båt på andre sida, eller ha egen båt på begge sider.

Eidet mellom nordenden av Trondheimsfjorden og Løgnin, som er den sørlige utløperen av Namsenfjorden, har fra de eldste tider vært et bindeledd mellom Sør- og Nord-Norge. Det er omtalt i sagalitteraturen og rikt på kulturminner. Funn av arabiske sølvmynter og en større sølvskatt fra vikingtid bekrefter områdets betydning den gang. Fra gammel tid het det bare Eid, eller Eldueid etter den dominerende gården og middelalderens kirkested på sørsida av eidet. I dansketida fikk det navnet Namdalseid, eller «Nummedalseidet» som det ble skrevet. I dagligtale kalles det fortsatt bare for Eidet lokalt.  Etter at dampskipene ble satt i trafikk og bilen fikk innpass har de indre vassvegene tapt i betydning, men vegen over Namdalseid er fortsatt et viktig bindeledd mellom Innherred og Namdalen.

Les videre

Om ferdsel og veger fra de eldste tider til i dag

Kongevegen 014

Kongevegen over Dovrefjell ved Hjerkinnhø

Så lenge det har bodd folk i Norge har det vært ferdsel til vanns og til lands. Den gikk mellom gårder og grender, og fra bygd til bygd. Med fredelig eller fiendtlig formål vandra folk over hei og fjell mellom ulike deler av landet. Veger i egentlig forstand har vi likevel hatt bare i nyere tid, bare noen få hundreår. I ti tusen år før det gikk ferdselen til lands langs stier, tråkk og sleper.

Les videre

Knut med ljåen og Kari med riva

Om ljå og rive og fôrberging fra inn- og utmark før i tida

Gamle Slåttonn r  (1 of 4)4

Slåttonn på Vada i Verran omkring 1900. Her ser vi 8 mann i skårgang med ljå og rakstertausa i bakgrunnen. Men hesteslåmaskina er og plass og hamskiftet er i gang. Bildet tilhører Beitstaden Historielags bildesamling.

I det førindustrielle sjølbergingsjordbruket var ressursene i utmarka grunnlaget for det meste av husdyrproduksjonen. Om sommeren var det seterdrift og om vinteren holdt høyet fra utslåttene liv i buskapen, samtidig som det ga gjødsel til innmarka neste sommer. I vår tid har bruken av maskiner, kunstgjødsel og kraftfôr ført til sterke strukturendringer i landbruket. Når gårder legges ned og drifta opphører gror beitearealer og slåttemarker igjen. De vakre blomsterengene som fortsatt finnes er det synlige uttrykket for en kulturarv som er ferd med å gå tapt. Den omfatter også kunnskap om redskap og arbeidsteknikk som må overføres fra tradisjonsbærere med praktisk erfaring til nye generasjoner.

Les videre

17.9.12r2  3

Jordbrukslandskap ved Grundarhverfi, Island. Foto: Erik Stenvik

Kulturlandskapet er areal som er påvirka av menneskelig aktivitet

”Fager er lia, aldri syntes ho meg så fager, med gule åkrar og nyslegne vollar. No vil eg ri heim og ingen stad fara”. Det var islendingen Gunnar fra Lidarende, som i følge Njåls saga uttalte disse ordene for om lag tusen år siden da han var på veg til skipet sitt for å rømme landet etter å ha blitt lyst fredløs. Gunnar fôr heim og måtte kort tid etter bøte med livet. I sin konsentrerte form er dette trolig den første litterære skildring av kulturlandskapet og den betydning det har for oss mennesker som grunnlag for identitet, tilhørighet og trivsel.

Les videre