erikstenvik

Jordbrukslandskap ved Grundarhverfi, Island. Foto: Erik Stenvik

Kulturlandskapet er areal som er påvirka av menneskelig aktivitet

”Fager er lia, aldri syntes ho meg så fager, med gule åkrar og nyslegne vollar. No vil eg ri heim og ingen stad fara”. Det var islendingen Gunnar fra Lidarende, som i følge Njåls saga uttalte disse ordene for om lag tusen år siden da han var på veg til skipet sitt for å rømme landet etter å ha blitt lyst fredløs. Gunnar fôr heim og måtte kort tid etter bøte med livet. I sin konsentrerte form er dette trolig den første litterære skildring av kulturlandskapet og den betydning det har for oss mennesker som grunnlag for identitet, tilhørighet og trivsel.

Seterlandskap ved Midtåkläppen, Härjedalen i Sverige. Foto; Erik Stenvik

Alt areal som påvirkes av menneskers aktivitet kan defineres som kulturlandskap. Likevel er det jordbrukslandskapet slik det er forma gjennom lang tids høsting ved beiting, slått og åkerbruk folk flest tenker på som når det er tale om kulturlandskap. Det skyldes at det har en størrelse som gjør at det det kan prege større sammenhengende områder, og dessuten at det inneholder helt særegne biologiske, estetiske og kulturhistoriske verdier.

I dag er deler av jordbrukslandskapet prega av forfall. Vakre bygder og idylliske setergrender, slik vi kan se dem gjengitt på gamle malerier og fotografier, er mange steder for lengst borte, og mye av det vi har igjen er i ferd med å forvitre. Blomsterengene forsvinner og skogen tar over der slått og beiting opphører. Verneverdige bygninger uten innhold forfaller og går til grunne, mens ugras og lauvkratt rår grunnen der store maskiner og entreprenørdrift gjør det ulønnsomt å høste kantsoner og restarealer.

Jordbrukslandskap på Gran, Hadeland. Foto: Erik Stenvik

Jordbrukets kulturlandskap er et resultat av bruken av arealene, og det er derfor ikke statisk og uforanderlig. Det påvirkes av teknologiske endringer og politiske beslutninger, og det kan med en viss rett sies at vi får det landskapet vi fortjener. Noen mener da også at det ene landskapet kan være like bra som det andre, og at vi for å sikre fortsatt vekst i økonomi og forbruk må godta de endringene som globalisering og strukturendringer i jordbruket fører med seg. De som hevder slike synspunkter overser at kulturlandskapet har en betydelig egenverdi i form av estetisk uttrykk, som tradisjonsbærende del av felles kulturarv, og som identitet og merkevare for nasjon, landsdel og lokalsamfunn. Det er også en viktig forutsetning for trivsel og opplevelser som gir grunnlag for bosetting og ny næringsutvikling i bygdene.

Jordbrukslandskap ved Jaunpass i Sveits. Foto: Erik Stenvik

Gjennom den siste tjueårsperioden har det skjedd en gradvis endring i oppfatningen av landbrukets rolle. Mens produksjon av matvarer tidligere ble oppfatta som jordbrukets eneste oppgave og berettigelse, har produksjon av fellesgoder for samfunnet etter hvert fått status som et likeverdig formål. Dette bidrar til å legitimere bruk av samfunnets midler gjennom jordbruksavtalen. En variert bruksstruktur over hele landet og et stort antall gårder i drift er en grunnpilar i distriktspolitikken, og dessuten en avgjørende forutsetning for å hindre at kulturlandskapet gror igjen og miljøverdier går tapt.

Flere bilder av kulturlandskap finner du her