Kategoriarkiv: Landbruk

Til minne om fiskerbonden

Legg igjen en kommentar

Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen, min venn.

Fra «Bygdevise» av Jan-Arill Skogholt,

6841804737_74c6f8bbed_o

En fiskerbondeheim i Nordland i 1973, med potetåker, ekrer og hesjer med høy til et par kyr og noen sauer. Båtstø og naust ved sjøen med fiskegrunnene rett utafor. Jordbruket ga mat på bordet og fisket penger til nødvendige utgifter, slik at familien klarte seg. Foto: Erik Stenvik

Før industrialiseringa av det norske samfunnet fikk gjennomslag etter andre verdenskrig var det fortsatt sjølberging og naturalhushold som gjaldt i store deler av landet. Det som skulle til for å klare seg måtte i hovedsak skaffes til veie fra de ressursene som fantes lokalt. Langs kysten var det fisken i havet og hva jordbruk og husdyrhold kunne gi som var livsgrunnlaget. Dette har gitt opphav til uttrykket «fiskerbonden» som beskriver kombinasjonen av fiske og landbruk. Det må ikke oppfattes bokstavelig som en yrkestittel på en mannsperson, men som betegnelsen på en livsform og næringsveg, kanskje til og med en egen kultur som ikke finnes lenger. Arbeidet var tungt og oppgavene mange, og mann, kone og unger deltok etter evne og hva som var hensiktsmessig.

Les videre →

Husmannsvesenet

Legg igjen en kommentar

7543160492_3f003b1bcd_b

Min tippoldefar Johan Edevart Larsen Eggen (1846 – 1917) var husmann i Rotbukta ved Jonsvatnet i Strinda. Han var jordarbeider, tømmermann og arbeidet på Ranheim papirfabrikk ved siden av. Det satte ham i stand til å kjøpe plassen og bli sjøleier. Kona Jonetta kan skimtes i vinduet i bakgrunnen. Foto: Privat.

De fleste nordmenn har husmenn blant sine forfedre. Mange kjente etternavn bærer bud om det, som eksempelvis Brende, Lykke, Brekke og Gjerde. De kan føres tilbake til vanlige navn på husmannsplasser som Brenna, Lykkja, Brekka og Gjale. For 150 år siden var det 65 000 husmannsplasser i landet. Menneskene som hørte til der utgjorde trolig nær en tredjepart av det samla innbyggertallet i Norge, som den gang var i overkant av 1,5 millioner. Hvordan var levekårene på husmannsplassen, og hvorfor valgte noen å bo der? Hvem var disse husmannsfolkene, hvor kom de fra, og hvor ble det av dem? Les artikkelen som følger og få svar på disse spørsmålene.

Les videre →

Seletøy for hest

4 svar

ES m hest 4 Frøya 74

Tradisjonelle norske bogtreseler. Til venstre dølahest med ringputesele forspent sleprive, til høgre fjording med fastputesele foran plogen. Foto: Bår Stenvik (tv) og Erik Stenvik (th).

Det er et par generasjoner siden Blakken og Svarten var uunnværlig som trekkraft i landbruk og transport. Den gang det var sjølsagt at en kar kunne sele på og kjøre en hest, slik det forventes at alle kan kjøre bil i dag. Heldigvis holdes kunnskapen om bruk av hest ved like av et fåtall entusiaster, og i motsetning til før i tida er jentene i første rekke i dag.
Jeg vokste opp i tida like etter krigen da hester fantes på hver en gård og var fast innslag i bybildet. Tidlig i barndommen lærte jeg å sele på og kjøre hest fordi det var en sjølsagt ting at unger skulle gjøre nytte for seg og delta i arbeidet på gården. Alt arbeid var ikke like morsomt, men for meg var det stort sett lystbetont så lenge det hadde med bruk av hest å gjøre.
I denne artikkelen kan du se bilder av og lese om seletøy for hest, om navnet på de enkelte delene og seletøyet legges på og tilpasses.

Les videre →

Tørking av høy – på bakken og i hesje

3 svar

Angelltrøa 1911

Strinda ved Trondheim var et av de beste jordbruksområdene i Norge før arealene ble nedbygd. Grasavlingene var store og hesjene lange. De sto så tett at det kunne være vanskelig å snu med hest og vogn mellom dem. Postkort fra 1911.

I gamle dager var de tallrike hesjene et dominerende innslag i kulturlandskapet og et kjennemerke for norsk høgsommer. Før traktoren og ensileringsteknologien fikk sitt gjennombrudd på 1960-tallet kunne ikke rått gras lagres direkte, det måtte tørkes til høy for at buskapen skulle ha noe å leve av over vinteren.

Når været er godt tørkes graset enklest på bakken ved hjelp av solvarme og vind. Det krever imidlertid flere dager med sammenhengende oppholdsvær om høyet skal bli velberga. Der klimaet er ustabilt er det sikrere å få høyet opp fra bakken og henge det til tørk på hesjer. Denne tørkemetoden var vanlig i Norge og nordlige deler av Sverige tidligere. Nedafor finner du informasjon i tekst og bilder som forteller hvordan høyberginga foregikk.

Les videre →

Kunavn – en tradisjon som forsvinner

6 svar

4833919708_e8b43afe1b_o

Setervoll i Gjevilvassdalen i 1968. Da dette bildet ble tatt var alle norske kyr ute på beite om sommeren, og alle hadde sitt eget navn. Slik er det ikke lenger. Foto: Erik Stenvik

Æ står fra morra og te kveld
Og vaske jur og rompestell
På hu Dagros og Fagros og Lina og Stina
Og Tina og Mina og dem som har sina

Fjøsvisa med Vømmøl kom i 1975, samme året som Hitraaksjonen da melkeprodusentene gikk til skattestreik i protest mot landbrukspolitikken.
I 1969 var det 436 000 melkekyr fordelt på 82 000 gårder i Norge, det vil si at gjennomsnittsbuskapen var på 5,3 kyr. De var nærmest som familiemedlemmer å regne og hadde sjølsagt navn. De gikk ute på beite hele sommerhalvåret og kunne bli både 15 og 20 år gamle.
I 2015 har vi 228 000 melkekyr fordelt på 8887 driftsenheter, eller foretak som det også kalles. Bonden på egen gård er ute, nå er virksomheten organisert som selskaper i form av AS, BA, DA eller hva det nå heter. Gjennomsnittsbuskapen er på 25,7 kyr og kua er redusert til en produksjonsenhet som identifiseres ved hjelp av et nummer på øremerket og i databrikken i halsbåndet. Kyrne melkes med robot og blir sjelden mer enn fem år gamle. Mange av dem står inne året rundt, og i de store buskapene har få eller ingen navn.
Når kyrne ikke lenger får navn brytes en tradisjon som går helt tilbake til urkua Audhumla i den norrøne skapelsesberetningen. Heldigvis er norske kunavn godt dokumentert i et rikt kildemateriale. Nedafor kan du lese om ulike typer av navn, hva de betyr og hvor du kan finne ut mer om dette spennende emnet.

Les videre →

Kasting av hester og andre dyr

1 svar

6378802565_a86af5840d_o

Bruk av Berliner kastetøy, øvre bakbein er løst fra hella og bundet ut for å gi bedre arbeidsforhold for dyrlegen. Kastrering av hingst med lokalbedøvelse. Sistranda, Frøya 1974.

Når dyr skal undersøkes og behandles nytter det lite å be dem om å legge seg ned og slappe av. I dag finnes gode medikamenter som kan brukes, eventuelt ved hjelp av injeksjonsgevær, men tidligere var det behov for fysiske tiltak for å ivareta sikkerheten både for pasienten og behandlende personell. Det fantes særskilte hjelpemidler og rutiner som måtte følges dersom en hest skulle legges overende, eller kastes som det heter på fagspråket, og det hvilte et ansvar på dyrlegen som var den som ledet slike operasjoner.

Les videre →

En historie om kjærlighet, svik, hevn og verdens beste ost

Legg igjen en kommentar

Telling room 2

Boka «The Telling Room» av den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Paterniti var en av fjorårets internasjonale bestselgere innen sjangeren nonfiction. Den forteller om fjellbonden Ambrosio Molinos fra landsbyen Guzman i Castilla i Spania. Han gjenopptar en familietradisjon som er i ferd med å gå tapt for å innfri sin fars ønske om nok en gang å få smake saueost slik den ble produsert i hans ungdom. Men boka handler også om mye mer. Den forteller om lengselen etter det som er autentisk, det ekte og opprinnelige, enten det gjelder mat, fortellinger, vennskap eller kjærlighet. Og om hvor vanskelig det er å finne og ta vare på dette i en gjennomkommersialisert verden.

Les videre →