Boka «The Telling Room» av den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Paterniti var en av fjorårets internasjonale bestselgere innen sjangeren nonfiction. Den forteller om fjellbonden Ambrosio Molinos fra landsbyen Guzman i Castilla i Spania. Han gjenopptar en familietradisjon som er i ferd med å gå tapt for å innfri sin fars ønske om nok en gang å få smake saueost slik den ble produsert i hans ungdom. Men boka handler også om mye mer. Den forteller om lengselen etter det som er autentisk, det ekte og opprinnelige, enten det gjelder mat, fortellinger, vennskap eller kjærlighet. Og om hvor vanskelig det er å finne og ta vare på dette i en gjennomkommersialisert verden.

Osten blir presentert på utstillinger under navnet Paramo de Guzman, oppnår utmerkelser og blir omtalt som verdens beste ost. På kundelista kommer snart kongehusene i Spania og Storbritannia og presidenten i USA, og osten markedsføres som en eksklusiv delikatesse til rekordpris i Europa og USA.
Dette er bakgrunnen for at forfatteren oppsøker Ambrosio og får kjennskap til hvordan osten ble big business og familiebedriften falt i hendene på kommersielle investorer. Produksjonen ble flytta fra landsbyen og volumet økte slik at melk ble henta langvegs fra og trailere med ost gikk i alle retninger. Inntektene holdt imidlertid ikke tritt med utgiftene og det oppstod store underskudd. Opphavsmannen Ambrosio forteller hvordan han ble tvunget til å forlate firmaet etter at han ble sveket av en sleip advokat som en gang var hans barndomsvenn. Han satt igjen med stor gjeld, gikk personlig konkurs og måtte livberge seg som lastebilsjåfør.
Michael Paterniti ble innfanga av Ambrosios fortelling om osten, men også områdets historie og tradisjoner. Ny innsikt endra perspektivet unfrtvegs, og det tok 13 år med jevnlige besøk i Spania å skrive boka. Den handler ikke bare om Ambrosio, osten og småskala matproduksjon i møte med marked og kapitalisme, men også om menneskene i Guzman og forfatteren sjøl. Et bakteppe for det hele er historiene som blir fortalt i et av husene på gården som er «The Telling Room». Ambrosio er den store fortelleren som også på det området prøver å opprettholde en tradisjon som er ferd med å gå tapt når landsbyen mister sitt eksistensgrunnlag og folk spredes for alle vinder til andre steder og miljøer med ideer og krav som er uforenlig med gamle holdninger og normer. Her et utdrag fra boka der forfatteren skildrersitt første møte med Ambrosio:

“The problem with the world,” he said, “is that no one knows how to shit anymore.”

Had we misheard? He’d used a form of the word cagar: to shit. There wasn’t a flicker of a smile.

“This is very important,” he said, wagging a finger. “It’s the most important thing. To shit well, you have to eat well. I was born here in 1955, and as a child, I lived an old kind of life. Not like people living in Madrid or Tokyo or New York. It was a way of life that meant you raised chickens from the egg, you had a good relationship with your dog, you held your animals and prepared the animals for your table by giving them your love. It was the end of an era when everything was natural. There were no mad cows, there was no such thing as preservatives here. We ate in an ancient way.”

He stressed that he still tried to eat in an ancient way, and “the act” was nothing to be afraid of. When the feeling struck, especially in the fields, it was natural to unbuckle and squat, and to do so with friends was, well, edifying, equalizing, true. He painted a picture of what it meant to cagar on a place he called Mon Virgo. His father sat nodding his head, but it was unclear whether this was, in fact, the delirium of fatigue, because soon he let himself droop on the table and fell to light snoring.

“You start by eating good beans and a good lettuce salad with olive oil and tender lamb chop or fresh rabbit,” Ambrosio explained. “Everything is accompanied by a good piece of wheat bread and a good wine and good friends and, at the end, a sip of brandy. Oh how happy you are—and your body’s happy! And it begins to digest. You ask, Now? And your body says, In a half hour. And so, eventually, your intestines tell you: This is the moment! You can’t lie, it’s an honest moment. If you go to a meeting or work on the computer or drive your car, you’re going to miss one of the best events of your life. You’re surrounded by the wonderful aromas of the earth—the sage and chamomile—and you can see the village and your home and your entire life down here below Mon Virgo. In this moment you could say to your friends, ‘Look where we are! Look at how incredible this is! Look how happy!’ It’s as if you’re seeing God in this moment.”

Boka er underholdende og gir dessuten grunnlag for refleksjon over framtidsutsiktene for utkantsamfunn og tradisjoner her hjemme også, ikke minst i samband med debatten etter årets jordbruksforhandlinger der regjeringa legger til rette for stordrift og industrialisering på bekostning av mindre bruk i utkantene.