«Å jeg vet en seter» – alle kjenner sangen, men det er usikkert hvor lenge det vil finnes setre i Norge

Produksjon og foredling av melk knytta til ei seter eller en støl, er en viktig del av kulturarven vår. Fortsatt finnes rester av denne virksomheten i deler av landet, men de fleste setre som fortsatt er i drift har lite med den opprinnelige tradisjonen å gjøre. Seterbruket hadde opprinnelig som formål å la kyr, geiter og sauer hente fôret i fjell og utmark og foredle melka de ga til vinterforråd av ost og smør. Nå fraktes kunstgjødsel, kraftfor og melkekyr med bil til seters, melkinga skjer maskinelt og melka kjøres uforedla med tankbil til meieriet. I Sveits og Østerrike opprettholdes setrene som en del av den nasjonale kulturen, og servering av lokale produkter og opphold på seter utgjør et attraktivt tilbud for turister. I Norge har seterdrifta neppe noen framtid med den landbrukspolitikken som føres i dag.

Seter med kyr og geiter i Nord-Trøndelag tidlig på 1900-tallet. Setertausene og gjetergutten har fått besøk av karer og kløvhester som skal hente ost og smør. Foto Beitstaden historielag.

Allerede i steinalderen var husdyrhold en viktig del av eksistensgrunnlaget. I bronsealderen ble de første gårdene rydda, men helt fram til forrige hundreårsskiftet kom det meste av foret fra utmarka i form av og beitebasert seterdrift og høsting av vinterfôr i form høy fra myr- og fjellslåtter og mose, lauv og skav. Fôret som ble samla og tørka om sommeren og kjørt heim på sledeføre om vinteren ga også den gjødsla som var grunnlaget for åkerproduksjonen på innmarka.

Når melkinga er over slippes kyrne på beite i utmarka. Seterdrift finnes både i Skandinavia og i mellomeuropa. I Sverige heter det fäbod. Her fra Östvallen i Härjedalen.

Når det ble for lite beite ved gården måtte dyra lenger ut i marka for å finne fôr. Da var det mer praktisk å bygge hus ute i marka og melke der, i stedet for å ta den lange vegen heim to ganger i døgnet. Dessuten kunne en på dette viset unngå at dyra gjorde skade på åker og eng heime. Slik oppsto setra. En gård kunne ha flere setre som ble brukt til ulike tider. Heimsetra ble brukt vår og høst mens fjellsetra ble brukt om sommeren.

Melka kan foredles ved syrning, ysting, kjerning eller koking. Her ser vi røring i mysostgryta til venstre og kjerning av smør til høgre. Foto Beitstaden historielag.

Melk i fersk tilstand har begrensa holdbarhet, derfor måtte melka foredles på setra til produkter som kunne fraktes ned til bygda og sikre matforsyninga om vinteren når geiter og kyr sina og ikke ga melk lenger. Den enkleste formen for konservering av melk er syrning som gir begrensa holdbarhet. Kjerning av smør, ysting av ost og koking av myse sikra lang holdbarhet og ble utført etter lokale oppskrifter og skikker. Industrielt framstilte etterligninger av noen de gamle produktene finnes i dag i butikkhyllene.

Seterdrifta i Norge oppsto i førkristen tid og hadde sitt høydepunkt midt på 1800-tallet. Innføring av nye driftsmetoder i landbruket og oppretting av meierier førte til sterk tilbakegang, men så sent som i 1930 var fortsatt over 30 000 setre i drift. Etter andre verdenskrig har økt bruk av kraftfôr og kunstgjødsel gjort bruk av utmarks- og fjellbeite mindre nødvendig, og levering av fersk melk til meieri for industriell utnytting har forutsatt adkomst med bil. I 2013 var 831 setre i drift i hele landet, men en stor andel av disse har lite med tradisjonell seterdrift å gjøre. Kyrne fores med kraftfôr og beiter på innmark som gjødsles med kunstgjødsel, melkes maskinelt og melka kjøres uforedla med tankbil til meieriet.

Moderne seterdrift. Kyrne fores med kraftfôr fra siloen bak fjøset og rundballer som er dyrka med bruk av maskiner og kunsgjødsel. Melka blir henta med tankbil og kjørt til meieriet mange mil unna.