Kategoriarkiv: Etterkrigstid

Etterkrigstid: 1952 – OL i Oslo og hytta i Sofustrøa

OL 52 r001

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom representerer året 1952 et tidsskille. Jeg har minner som går lenger tilbake, og sjølsagt fra årene som fulgte, men det jeg opplevde som femåring og fram til jeg fylte seks år i september dette året står merkelig klart for meg. De tidligste barndomsminnene er fragmentariske og knytta til sanseinntrykk og enkeltopplevelser, mens disse erindringene ikke bare omfatter av detaljerte hendelsesforløp, men også mine egne reaksjoner og refleksjoner omkring det som hendte. Det kan likevel ikke være bare alderen som er utslagsgivende etter som jeg mangler tilsvarende klare minner fra mye av det som hendte i årene som fulgte. Jeg kan for eksempel ikke huske noe fra min første skoledag ett år seinere. Nedafor og i kommende artikler vil jeg ut fra mine egne minner prøve å gjengi hvordan en femåring kunne oppleve verden i 1952. Les videre

Reklamer

Etterkrigstid: Våren 1952 – Heggsnippen og Bynesruta

1952r-111 Privat foto.

I familiealbumet finnes et fotografi av tre gutter som står på en melkerampe og venter på bussen som skal bringe dem tilbake til byen etter påskeferien på hytta. I høgre bildekant ser vi en del av et skilt med bokstavene ”HEG”. Det vises ikke på bildet, men skiltet var gulmalt og bokstavene var stansa ut som åpninger i metallet. ”HEGSNIPEN” sto det, for det var navnet på dette vegkrysset ved Rye på Byneset. Slik er det stavet på eldre kart også, uten dobbeltkonsonanter, men det skal uttales Heggsnippen, eller Hæggsneppen som det heter lokalt. Det finnes fortsatt på kartet i forma «Heggsnipen» og «Heggsnipvegen». Men navnet kommer av treslaget hegg og snipp i betydninga lite og avgrensa område, og har ingen ting med snipe å gjøre.

Les videre

Etterkrigstid – En svensk bilist i Bjørkhaugbakken i 1955!

Vanvikan_1955

Vanvikan 27. mai 1955. Første anløp ved åpninga av ferjeforbindelsen over Trondheimsfjorden.   Foto: Strinda historielag.

Våren 1955 ble det oppretta ferjesamband over fjorden. Mens det tidligere tok det meste av dagen å kjøre 25 mil på dårlige veger rundt fjorden kunne bilistene nå komme seg over til bygdene på vestsida i løpet av mindre enn en time. Ferja gikk i skytteltrafikk mellom byen og anløpsstedet Vanvikan på andre sida og hovedvegen derfra til kommunesenteret og videre utover halvøya var rusta opp. Satsinga på ferje- og biltransport reduserte betydningen og omfanget av båtrutene som sto for sambandet tidligere. Det var enkelte som hadde advart mot at tilrettelegging for utstrakt bilbruk ville gå på bekostning av kollektive tilbud og viktige samfunnshensyn, men de fikk passet sitt påskrevet som de bakstreverne de var. Riktignok var det bare et fåtall som hadde bil, men det ville rette seg etter hvert.

Les videre

Etterkrigstid – Melkerampen på Bjørkhaugen

Melkerampe

Melkerampen var midtpunkt og møtested i grenda

Det er ikke lett å finne fram til Bjørkhaugen i dag. Det hjelper ikke med GPS i bilen, for stedet finnes ikke en gang på kartet. Skulle du likevel komme dit er det heller ikke stort å se, bare rester av en melkerampe og et rustent postkassestativ omgitt av kratt og løvskog. Men på 1950-tallet var dette midtpunktet i ei grend med omkring femti innbyggere og seks gårder i full drift. Avsides var det nok også den gangen, men de som bodde der var likevel tilfreds med livet. De hadde lite kunnskap om de politiske beslutningene som skulle forme det norske samfunnet i etterkrigstida, og hadde heller ikke mulighet til å forestille seg endringene som var i emning når Norge skulle omformes fra et akterutseilt agrarsamfunn i Europas utkant til en moderne sosialdemokratisk industrinasjon.

Les videre

Etterkrigstid – Slipesteinen

Rissa r k 15

Flere år etter at Johan døde tok jeg turen innom Nordmoen. Den gamle slipesteinen hans var der fortsatt, men halve fundamentet var borte og enden av akslingen kvilte på restene av huset der buhunden Jakk holdt til på 1950-tallet.

‘Naboen vår, han Johan, bodde aleine på Nordmoen. Der hadde han selskap av buhunden Jakk, hesten Veslesnippen og de andre dyra, og greide seg godt med det. Men når redskap med eggstål skulle slipes måtte han ha hjelp av noen som kunne dra sveiva på slipesteinen. Fra jeg var i tiårsalderen midt på 1950-tallet fikk jeg den oppgaven. Det føltes som ei tillitserklæring og en ære når han Johan kom tilbake fra melkerampen på Bjørkhaugen, satte fra seg trillbåra med melkespannene og spurte etter meg. «Du som e så beinsam, du gjær dæg vel ein vending oppover åt mæg og dreg slipstein’ ei stoinn når du får tia, hm, og det?»

Les videre

Etterkrigstid – Johan Nordmoen og «Veslesnippen»

Veslesnippen (1 of 2)

Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.

Les videre

Etterkrigstid. 1946 – Gjenreising, rasjonering, rettsoppgjør og «babyboom».

Bygg landet

Året 1946 var prega av optimisme og glede. Etter krigen var samholdet i folket sterkt, de politiske skillelinjene var tona ned og landet og nasjonen skulle gjenreises. Landssvikoppgjøret fikk stor oppmerksomhet og ga følelsen av at rettferdighet og orden var gjenoppretta. Rasjonering og vareknapphet resulterte i en flom av bytteannonser i avisene. Der var det var tilbud om alt fra sykler og kikkerter til undertøy og korsetter og stor etterspørsel etter gull til gifteringer, barnevogner, herredresser og fallskjermsilke til brudekjoler. Mange gifta seg og fødselskullet dette året var det største i Norge noensinne.

Les videre