En helaftens dokumentarfilm med tittelen The Galapagos affair- Satan came to Eden ble lansert under filmfestivalen i Berlin tidligere i år. Den vises på kinoer verden over, men foreløpig ikke i Norge, til tross for at flere nordmenn var involvert i det som skjedde.
For 80 år siden skrev aviser over hele verden om en rekke mystiske og tragiske hendelser på Galapagosøyene. Det ble rapportert om sjalusi, maktkamp og skyteepisoder. Noen av aktørene forsvant sporløst, andre omkom under mystiske omstendigheter. Historien ble kjent i november 1934 etter at fiskebåten Santo Amaro fra San Diego i California rapporterte om funn av to mumifiserte lik på ei øde øy. Skipet drev fangst av tunfisk ved Galapagos, og kapteinen som uttalte seg og ble referert over hele verden var Wilhelm Borthen fra Trondheim. En av de to omkomne var Trygve Nuggerud fra Groruddalen.

Pressefoto (forside og bakside). Kaptein Borthen om bord i Santo Amaro med noen av brevene som ble funnet sammen med de omkomne ved ankomsten til San Diego 12. desember 1934. Han ble født i Trondheim 11. november 1908 og reiste som 14-åring på egen hånd til New York.

Drømmen om Galapagos
Etter første verdenskrig var det dårlige tider med arbeidsledighet og sosial nød i Norge. Utferdstrangen var stor, men USA innførte sterke begrensninger på innvandringa, og mange søkte lykken andre steder. Galapagosøyene, som ligger i Stillehavet 100 mil vest for kysten av Ecuador, var godt kjent av norske hvalfangere og sjøfolk for sitt behagelige klima, gode fiskemuligheter og et rikt dyreliv. Etter at Panamakanalen ble åpna i 1914 var heller ikke avstanden avskrekkende, og en rekke fartøyer med håpefulle utvandrere la ut fra Norge med Galapagos som mål. Skonnerten M/S Floreana med 22 mann var det første fartøyet med norske utvandrere i 1925 og hadde den ubebodde øya Floreana som mål. Flere fulgte seinere, og M/S Thalassa, en tidligere luksusyacht på hundre tonn, var det siste. Hun dro fra Stavanger 17. desember 1948, men forliste utenfor Spanskekysten. 14 av de 15 om bord omkom, bare 12 år gamle Arnhild Karlsen overlevde og returnerte til Norge.

Den norske kolonien på Floreana
I august 1925 ble den første norske kolonien etablert på den ubebodde øya Floreana.  I «Post Office Bay» var det god havn, og navnet har sammenheng med at hvalfangere hadde satt opp ei tønne på stranda. Der kunne utgående skip legge igjen post som inngående brakte med seg til fastlandet. Nybyggerne hadde med seg 300 tonn med utstyr og planen var å drive jordbruk, fiske og hvalfangst. Øya hadde også en stor bestand av storfe, geiter, svin og esler som var etterkommere etter husdyr fra tidligere bosettinger på øya. Til tross for at utsiktene var gode og optimismen stor ved ankomsten fikk kolonien kort levetid. Mangelfull vannforsyning, lite kommunikasjon med verden omkring og problem med avsetning av produktene førte til at kolonistene ga opp og forlot Floreana i januar 1927.

Kaptein Bruun på brua i sine velmaktsdager. Losskøyta Isabela gikk i fraktfart mellom øyene i Galapagos og fastlandet etter den dramatiske turen fra Sandefjord til Floreana.

Kaptein Paul E. Bruun
I en rekke litterære skildringer fra Galapagos i perioden 1926 til 1931 dukker den fargerike kaptein Bruun opp. Han var født i Arendal 13. september 1872, men bosatte seg i Bergen og var tidligere flaggkaptein i Bergenske Dampskibsselskap. Under første verdenskrig ble han urettmessig beskyldt for spionasje til fordel for Tyskland. Det førte til at han mista jobben, kom i økonomiske vanskeligheter og for å få endene til å møtes ble Bruun involvert i spritsmugling i forbudstida . Det endte med at han ble tatt og svartelista som skipsfører. Utstøtt av det gode selskap og arbeidsløs tok han på seg oppgaven med å seile ei losskøyte av Colin Archer-typen på 39 fot  til kolonien på Floreana. Sammen med to andre la han ut fra Sandefjord 24. mai 1926. To ganger undervegs kom de ut for forrykende uvær. Ved karribien gikk riggen over bord og Bruun måtte holde flere foredrag for å skaffe penger til nødvendige reparasjoner. Først på julekvelden samme år var de framme i «Post Office Bay». Da var kolonien allerede under avvikling, men Bruun ble på Galapagos. I to og et halvt år var han kaptein på skonnerten Manuel J. Cobos som opprettholdt forbindelsen mellom Galapagosøyene og fastlandet. Han bygget også motorseileren Norge som ble brukt i samband med alle aktivitetene den foretaksomme mannen satte i gang. Med utgangspunkt i den forlatte kolonien på Floreana drev han fiske, utvant salt, produserte klippfisk og organiserte dessuten jakt på storfe som ga kjøtt og huder. Paul Bruun druknet under dramatiske omstendigheter 1. juli 1931. Den engelske legen og jordomseileren Temple Utley som var sammen med ham da han omkom har gitt Bruun et vakkert ettermæle i boka A Modern Sea Beggar.

Dore Strauch og Friedrich Ritter i hagen ved Friedo på Floreana

Edens hage på Floreana
I 1929 kom det på nytt mennesker til Floreana, denne gang fra Tyskland. Friedrich Ritter var lege, tannlege og amatørfilosof, sterkt påvirka av tankene til Friedrich Nietzsche. Hans forsett var å isolere seg på ei øde øy for å leve som vegetarianer i pakt med naturen. Han brakte med seg en tidligere pasient, Dore Strauch Koerwin til sitt Eden. De var gift på hver sin kant hjemme i Tyskland, men etterlot de respektive ektemakene i hverandres varetekt. Kaptein Bruun var den som satte dem i land og hjalp dem til rette i den første tida på Floreana. Han tilbød et samarbeid med dem, men dette ble avvist. Hjemmet sitt, som fikk navnet Friedo ved en kobling av fornavnene deres, bygget de inne på øya, der det var vann å finne. De rydda jord og dyrka hagevekster, holdt høner og temmet esler til bruk i arbeid og transport. Gjennom avisartikler, deres egne og flere skrevet av besøkende, ble deres paradisiske liv på Floreana kjent i Europa.

Familien Wittmer, Heinz, Harald, Margaret og Rolf som ble født i 1933.

Inntrengere i paradiset
I august 1932 kom ekteparet Heinz og Margaret Wittmer sammen med Heinz 12 år gamle sønn Harry fra et tidligere ekteskap og to schäferhunder til Floreana. I likhet med sine naboer på øya var de fra Tyskland. Heinz hadde vært sekretær for borgermester Conrad Adenauer i Köln, men var prega av opplevelser i skyttergravene under første verdenskrig og hadde et ønske om et roligere liv. Margaret var gravid i femte måned, og det at de fra avisartikler kjente til at det fantes en lege på øya var avgjørende for at de valgte å bosette seg nettopp her. Wittmerfamilien hadde en langt mer jordnær tilnærming til livet og omgivelsene enn Ritter, og forholdet mellom naboene var prega av det en kan kalle fredelig sameksistens, men ikke overveldende hjertelighet.

Baronessen , t.h. sammen med sine elskere Lorenz og Phillipson ved Hacienda Paradiso

Satan kommer til Eden
Bare et par måneder seinere gjorde baronesse Eloise von Wagner-Bosquet sin entre på øya. Hun var i førtiårene, av østerriksk herkomst og hadde etter eget utsagn ervervet tittelen gjennom et tidligere ekteskap. I hennes følge var to yngre tyske menn, Rudolph Lorenz og Robert Phillipson, som begge var hennes elskere og rivaliserte om hennes gunst. Baronessen hadde tidligere drevet kjoleforretning i Paris sammen med Lorenz, men nå hadde hun besluttet å bygge luksushotell for rike amerikanere på Floreana. Et nødtørftig byggverk av bølgeblikk kom opp og fikk det lokkende navnet Hacienda Paradiso. Baronessen opptrådde i eksotiske antrekk, ofte utstyrt med pistol og pisk, utnevnte seg selv til keiserinne av Floreana og kom umiddelbart i konflikt med de øvrige beboerne på øya. Dore Strauch, Margaret Wittmer og flere besøkende har beskrevet hvordan den psykopatiske baronessen mishandlet Lorenz og drev Phillipson til vanvidd i sin jakt på nye erotiske erobringer. Hun skjøt og skadet en ung danske ved navn Arends som gjorde tjeneste som hennes jaktlos, men hensikten var trolig å treffe en gjest ved navn Linde som hadde avvist hennes tilnærmelser. I mars 1934 forsvant baronessen og Phillipson fra øya. Lorenz, som ble igjen på øya, hevda at de spontant hadde blitt invitert med på et tokt til sørligere breddegrader i Stillehavet med et fartøy som besøkte Postkassebukta, gått om bord og forlatt Floreana for godt.
I juli samme år forlot også Lorenz øya om bord i motorbåten Dinamita. Den tilhørte nordmannen Trygve Nuggerud som kom på besøk. Han var født 24. november 1903 og vokste opp på gården Nuggerud i Groruddalen, der hans far Torvald Andreassen fra Odal var forpakter. Nuggerud var i ungdommen skogsarbeider i heimetraktene, men utvandra til Galapagos med skipet Albemarle i 1926. Han bosatte seg på øya Santa Cruz der han drev fiske og giftet seg med Maria fra Ecuador.

Likene av Trygve Nuggerud og Rudolf Lorenz på Isla Marchena slik de ble funnet. Nuggerud ved båten.

En sensasjonell nyhet
I november 1934 driver tunfisk-klipperen Santo Amaro fangst ved Galapagos da mannskapet ved en tilfeldighet oppdager ei oppreist stang på den øde øya Marchena. Når de går nærmere ser de at det ligger noe på den svarte vulkanske sanden i fjæra. De går i land og finner en liten lettbåt, to mumifiserte lik og en mengde brev. De lar likene ligge, tar med seg brevene og varsler telegrafisk om funnet den 19. november. Nyheten går verden over og det spekuleres over hvem de omkomne kan være. Er det baronessen og Phillipson som plutselig forsvant fra Floreana, eller kan det være ekteparet Wittmer?
12. desember kom Santo Amaro til San Diego og kapteinen om bord uttalte seg til frammøtte jounalister. Han fastslo at det var likene av Rudolf Lorenz og Trygve Nuggerud som ble funnet, og opplyste at en lapp med tysk handskrevet tekst som var festa til lettbåten ved likene fortalte om hendelsesforløpet. Dessverre gikk denne lappen tapt da de forlot øya, men kapteinens oppfatning var at baronessen og Phillipson ble drept på Floreana, muligens som en desperat handling av Lorenz som følte seg trua på livet, og at likene deres måtte være å finne der.

Kaptein Borthen, her sammen med en fra mannskapet ombord i Santo Amaro,  var døpt Wilhelm, men brukte i USA navnet William (Bill). Han var født i Trondheim 11. november 1908, vokste opp i Strandveien på Lademoen og emigrerte på egen hånd som 14-åring i 1923 til USA. Der ble han sjømann, gjorde tjeneste i den amerikanske marinen under krigen og døde i Seattle 1. august 1992.

Dr. Ritters død
Omtrent samtidig som likene av Lorenz og Nuggerud ble funnet på Marchena led Friedrich Ritter en smertefull død på Floreana. Angivelig skyldtes det matforgiftning, og symptomene som ble beskrevet tyder på at det kunne være botulisme. Det foreligger motstridende opplysninger om omstendighetene. Mens Dore Strauch framstilte det som om hun gjorde hva hun kunne for redde sin hengivne venn og elsker forteller Margaret Wittmer, som også var tilstede, at Ritter, som hadde mista talevnen, gjorde hatefulle utfall mot Dore og at han med sine siste krefter skrev følgende beskjed: Jeg forbanner deg til mitt siste åndedrag!

Ubesvarte spørsmål
Hvorfor havna de to skipbrudne langt ute av kurs på den øde øya Marchena? Nuggerud tok Lorenz med til Santa Cruz, men Lorenz var rastløs og ville raskest mulig til fastlandet. Han overtalte derfor Nuggerud til å bringe ham til San Christobal der det var bedre mulighet for skipsleilighet videre. 13. juli forlater Trygve Nuggerud sin gravide kone Maria og legger ut i sin lille motobåt Dinamita sammen med Lorenz og en innfødt gutt som mannskap. Trolig har båten fått motorstopp undervegs, blitt tatt av den sterke Humboldtstrømmen som kommer fra Antarktis nordover langs vestkysten av Sør-Amerika og svinger vestover ved Galapagos. For å unngå å bli drevet ut i det endeløse Stillehavet har Lorenz og Nuggerud kanskje gått over i lettbåten og klart å ro inn til Marchena. Der har de omkommet av tørst etter som det ikke finnes vann på øya. Men hva skjedde med gutten som var om bord? Var han allerede død før de to nådde øya, eller hadde han nekta å bli med i lettbåten? Dinamita ble aldri funnet, men Maria Nuggerud fikk sin sønn Oscar Trygve etter at ektemannen var omkommet, og etterkommerne hans lever fortsatt i Ecuador med etternavnet Nuggerud.

Hvor ble det av baronessen og hennes elsker Phillipson? Det ble fastslått i en offisiell gransking at det ikke hadde vært skipsanløp på Floreana på den tida de ble borte, og de dukka heller ikke opp noe annet sted i verden seinere. Det har vært hevda at baronessen kunne ha drept Phillipson og deretter tatt livet av seg sjøl, men det virker lite trolig etter som likene aldri ble funnet. Da står vi igjen med drap, og de aktuelle kandidatene som drapsmenn er Wittmer, Ritter og Lorenz, hvorav Lorenz peker seg ut som den mest sannsynlige. Dore Strauch og Margaret Wittmer har imidlertid i sine memoarbøker antyda at han kan ha hatt bistand av henholdsvis Heinz Wittmer eller Friedrich Ritter.

Og hvordan kan det henge sammen at legen og vegetarianeren Ritter døde etter å ha spist bederva kjøtt som var utilstrekkelig kokt? Mellom linjene i Margaret Wittmers bok ligger det en antydning om at Dore Strauch hadde fått nok av oppholdet i paradiset og rett og slett tok livet av Ritter.

Den danske forfatteren Haakon Mielche besøkte Floreana like før de dramatiske begivenhetene og møtte alle aktørene. Etter besøket skrev han disse profetiske ord:
Når Ritter og baronessen har jevnet hverandre med jorden, når «Paradis» og «Eden» er gått under i et rykende helvete, vil Wittmer fremdeles sitte utenfor det hyggelige vesle huset sitt og dampe på sin velbrukte snadde. Solen vil gå opp og ned, og han vil glemme å telle dagene.

For den som vil vite mer anbefales disse bøkene:
Stein Hoff: Drømmen om Galapagos, Grøndahl 1985
John Treherne: The Galapagos Affair, Pimlico 2002
Dore Strauch: Satan came to Eden, Harper & Brothers, 1936
Margaret Wittmer: A Woman’s Pilgrimage to the Galapagos, Beaufort Books 2013 (tysk utgave: Postlagernd Floreana, Frankfurt 1959, norsk utgave: Det siste paradis, Aschehoug 1960)
Haakon Mielche: Monsunens sidste rejse, København i 1935
Temple Utley: A Modern Sea Beggar, Davies 1938